Krigshistorie
John Berg har i Morgenbladet 24. juli en del interessante betraktninger om NS-barnas situasjon. Det er ikke vanskelig å være enig med ham i at også andre grupper av barn har lidd som følge av krigen, både i krigsårene og senere. Å rette opp tidligere urett i forhold til en gruppe, i dette tilfellet NS-barna, kan lett oppfattes som at en skaper ny urettferdighet.
Berg har også rett i at norske barn, i sammenligning med barna i de fleste andre berørte land, slapp billig fra 2. verdenskrig. Men selv om relativt få norske barn ble direkte rammet av krigshandlinger, fikk mange, og kanskje særlig NS-barna, føle okkupasjonens sosiale konsekvenser. En bør ikke, slik Berg synes å gjøre, bagatellisere følgene av utestengning og mobbing i barndommen.
Er det noe moderne psykologi har lært oss, er det jo nettopp at slike opplevelser kan skape like alvorlige traumer som mer dramatiske, ytre hendelser. Mine egne data om 376 NS-barn (2002) tyder da også på at det er en klar overhyppighet av stressymptomer og nedsatt psykisk helse i denne gruppen. Og dette henger ikke bare sammen med den direkte diskrimineringen mange har opplevd, men må også sees som en mer generell konsekvens av å være barn av foreldre som av samfunnet omkring ble fordømt som «nazister og landsvikere».
Noen av Bergs påstander om realhistoriske forhold virker ellers som de bare bygger på hvordan han selv i sin tid opplevde det. Isfronten var borte etter krigen, slår han fast. Det er på ingen måte inntrykket jeg selv sitter igjen med etter å ha lest gjennom spørreskjemaene 483 tidligere NS-medlemmer fylte ut i Stein Ugelvik Larsens NS-survey i 1972. Mange forteller om til dels store problemer med å finne arbeid, skaffe bolig eller gjenopprette normal sosial kontakt med andre. Noen, og særlig de som hadde vært ansatt i det offentlige, kom aldri inn i arbeidslivet igjen. Inntrykket av at Isfronten slett ikke forsvant så fort, ble også underbygget av min egen survey blant NS-barn.
Når Berg hevder at motstandsfamilier hadde det mye vanskeligere enn NS-familier, er også det en påstand som kan virke urimelig. Selvsagt led også barn av motstandsfolk, men deres situasjon var etter krigen helt annerledes og ikke minst mindre vanskelig enn for barn av personer som hadde tilhørt «feil side». De førstnevnte kunne være stolte av sine foreldre, og bakgrunnen var for mange av dem en fordel i møter med andre. For NS- eller tyskerbarn var det ikke slik.
Berg etterlyser komparativ forskning på følgene for barn i de ulike gruppene. Faktisk har psykiateren Ellinor Major i sin doktoravhandling fra 1996 gjort en grundig undersøkelse av den psykiske helsen til mer enn 300 barn av norske KZ-fanger og motstandsfolk. Hun fant at gruppen skiller seg lite fra normalbefolkningen, men hadde påfallende lave forekomster av angst, depresjon og lignende. De rapporterte også om høy grad av velvære og optimisme i barne- og ungdomsårene.
Det er også gjennomført flere studier av tyskerbarnas situasjon; her fant blant annet Dag Ellingsen gjennom bruk av offentlige befolkningsregistre ut at gruppen hadde en klar overdødelighet, flere selvmord, flere uføretrygdede, samt lav utdannelse og inntekt. I sum må forskningen så langt altså sies å tyde på at barn av «unasjonale individer» – som en kunne vente – har hatt langt vanskeligere liv enn barn av personer som var på «rett» side under krigen.
Baard H. Borge
Førsteamanuensis ved Høgskolen i Harstad
Opprinnelig publisert 31. juli 2009