04:00 - 14. august 2009

Debatt 24. juli 2009: John Berg

Ble NS-barna sveket?

På sommerleir: Guttehirdens sommerferie. Udatert. Foto: Hjemmefrontmuseet

NS-barna bør bruke livets siste strekning til refleksjon over hvilken krig, og fred, de kommer fra. De har to valg:

«Under krigen ble NS-familiene utsatt for en organisert isfront som ofte utartet til mobbing. Da freden kom 8. mai 1945 strømmet jublende mennesker ut i gatene, de feiret friheten i noen ukers lykkerus før de gjenoppbygde landet. Men NS-medlemmene ble straffet. Og isfronten mot dem og barna deres ble opprettholdt.»

Eller: «Under krigen opplevde millioner av europeiske barn krigshandlinger, utallige mistet foreldre, ble mishandlet, kanskje invalidisert, fordrevet og utsatt for angst, sult, frost. Da freden kom, slepte de seg videre med sine skjebner. Dette gjelder jødiske barn, de som overlevde, så vel som tyske, russiske, polske, ukrainske og mange andre. Også noen norske, fra begge sider. For begge grupper kunne etterkrigstiden være hard, og livet videre en tilværelse med krig inne i hodet og fred utenfor.»

Jeg forstår for så vidt at NS-barnet Turid Nystøl Rian i Morgenbladet 17. juli, NS-barnas talsmann Ole Wilhelm Klüver og andre, ved livets korsveier åpenbart aldri har stanset og ristet seg selv. Men det betyr ikke at de ikke har hatt valget, og fortsatt har det.

De har grodd fast i offerrollen og snevret inn perspektivet på sine liv til puslete selvmedynk og tilløp til tidvis ganske innbitt revansjisme. De kunne ha hevet blikket og begynt å se seg selv som unike tidsvitner, blant de få gjenlevende nordmenn fra begge krigens sider med opplevelser som verkende men uerstattelige perler i vevet, som kan omsettes til innsikt der det store og massive flertall av nordmenn, inkludert forskere, kommentatorer og synsekjendiser er rimelig anelsesløse. NS-barna kunne hatt en praktfull selvfølelse hvis de hadde sett livene sine slik.

Det er ikke for sent. Men da må NS-barna legge bort gråteriet og se seg selv i sin historiske kontekst og erkjenne to ting:

I den store konteksten slapp de aller fleste norske barn som opplevde krig på skinnet billig. Hva er vel mobbing og utfrysing mot eksempelvis et Berlin-barn som mistet en far og en eldre bror på østfronten, ble skadet i vestalliert bombing, opplevde at mor eller en søster ble voldtatt av sovjetiske soldater sommeren 1945, sultet og frøs år ut og år inn både under og etter krigen; men som rett nok hadde den lykke å leve i den ukuelige Berlin-kulturen. Unger som gråt og skalv i kjellerne under bombingen 1943-45 sprang i 1948-49 som gale i ruinene for å få tak i godteriene vestallierte flyvere som deltok i luftbroen slapp ned i små fallskjermer.

Her nytter det ikke å prøve å ri to hester. Hvis man vil påberope seg krigen som kjerne i sin identitet, er det de ufattelige ødeleggelsene og lidelsene ute i Europa som er målestokken. Og vitaliteten som reddet barn i Berlin, Warszawa, Leningrad og andre steder videre i livet. Ikke hvordan det angivelig var på skolen her i Norge.

Det andre man må erkjenne er at 8. mai 1945 ikke betød evig lykke for alle andre enn NS-familiene, som fra da av opplevde at isfronten bare ble verre. Hvis forskerne først skal forske, bør det bli komparativt: Trolig vil de finne at tallrike rammede motstandsfamilier hadde det mye vanskeligere enn det store flertall av NS-familier, og at vanskene aldri tok slutt. Og de vil finne mer:

Som syvåring i en rammet motstandsfamilie begynte jeg på skolen høsten 1945. Det første jeg fikk høre var at nå skulle vi glemme krigen; jeg skulle glemme hvorfor min far var falt, Gestapo, statspoliti trampende i huset og alt! Lenge etter forsto jeg hva som lå bak, for på de tre skolene jeg gikk i etterkrigstiden var krigen et ikke-tema. Ingen NS-barn ble mobbet mer enn andre. Men man skal huske at mobbing var mer utbredt den gangen.

Krigen som ikke-tema fratok nok mange motstandsbarn deres identitet, og den gang var det lavstatus å ikke ha en far. Uansett årsak. At en del NS-barn ble utsatt for toskeskap er utvilsomt, men krigstidens isfront var borte. Under krigen var den nødverge. At isfronten da også rammet skolebarn, var mye en følge av at NS prøvde å nazifisere skolen, med lærerprotestene, arrestasjonen av tusen lærere og deportasjonen til Nord-Norge av flere hundre av dem som resultat. Likeledes av forsøket på å tvinge alle barn og unge inn i NS-organisasjoner, med de landsomfattende foreldreprotestene som resultat, og Quisling-hirdens fremferd på skolene med det store slaget på Oslo handelsgym høsten 1940 som innledning.

Hvis mobbing av NS-barn på skolene under krigen hadde vært et stort problem, er det ingen tvil om at NS-regimet ville ha opprettet egne NS-skoler. Alt fra Reichskommissar Terbovens tale 25. september 1940 om at veien videre gikk gjennom NS, og utnevnelsen av de kommissariske statsråder, de fleste fra NS, kunne partiet ta seg romslig til rette. Hvis behovet hadde vært der, hadde de opprettet sine egne «eliteskoler». I de beste skolebygningene. Lærere og foreldre ville ha blitt arrestert for kortere eller lengre tid. Så vidt jeg kan se, forekom dette i enkelte tilfeller, men langt unna så ofte som hvis mobbingen hadde vært uhåndterlig. La oss ikke nå bli så offeromfavnende at vi glemmer hvordan krigen var.

Etter krigen delte NS-medlemmene seg grovt i to leire, én revansjistisk som dyrket sin angivelig urettferdige skjebne og én som la krigen bak seg. NS-barnas opplevelse av sin oppvekst er nok mye en konsekvens av foreldrenes holdninger. Her finner vi mye av forklaringen på at bare ett NS-barn har stått frem med virkelig mot, perspektiv og intellektuell kraft – forfatteren Eystein Eggen med boken Gutten fra Gimle. Forlaget hans må være hjernedødt som ikke forstår at boken for lengst burde vært ute i nytt, stort opplag.

John Berg

Forsvarsanalytiker

Opprinnelig publisert 24. juli 2009

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 50 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

Toje leser De helliges leir mest som et oppgjør med selvforaktende idealister. Dette er ganske utrolig.
DAB er kringkasting akkurat som FM, og må ikke forveksles med internettradio.
At noen så kaller meg terrorist, kan jeg leve med, selv om det ikke er sant.
«Nasjonalmuseet avhender ikke kunst, som private samlere.Vårt forvaltningsoppdrag strekker seg langt inn i fremtiden.»
«Samfunnet frarøves en viktig kontrollmulighet for å avverge justismord.»
«Frykten for at Norge skal være utsatt for feilinformasjon og løgner i russiske medier er overdrevet.»
«For å utkonkurrere den tradisjonelle vevevirksomheten på 17–1800-tallet, så måtte det en mekanisk vevstol til.»
«Det å angripe sin egen befolkning med illegale våpen og beleire sivile områder, slik som i Madaya, er krigsforbrytelser.»
Hvor har vi støtt på en slik retorikk før? Om jeg ikke husker feil, var det i George Orwells roman 1984.
«LCP burde i prinsippet gjelde alle gamle skrøpelige i hjem eller sykehjem.»
Vi føyer oss lydig til de politiske og sosiale prosjektene lansert av de som kom før oss.