Debatt

Blir ikke glad av antidepressiva

Diagnoser

I Morgenbladet 6. november har professor Siri Erika Gullestad en artikkel med tittelen «Hvorfor er jeg sånn?», der hun betoner vekten av å søke etter årsakene til at en pasient får en psykiatrisk lidelse, samtidig som hun stiller seg kritisk til tradisjonell psykiatrisk diagnostikk. Uken etter kommenterer professor Alv A. Dahl artikkelen og forsvarer den psykiatriske tradisjonelle diagnostiske kultur og hevder at kognitiv terapi er bedre enn psykoanalytisk orientert psykoterapi.

De aller fleste pasienter har også en forventning om at behandleren skal interessere seg for dem som det menneske de er og ikke fordi han eller hun får en diagnose som «depressiv». Unntaksvis kan medisiner alene hjelpe pasienten ut av sorgen. Det beste er, som også det offisielle Norge ved Sosialdepartementet anbefaler, å sette seg ned og snakke med pasienten om hvorfor nettopp du er trist og sorgfull. Ikke sjelden så alvorlig at livet står i fare.

Dahl hevder at de psykiatriske diagnosene kan sidestilles med de somatiske. Gullestad mener at denne holdningen ikke er tilstrekkelig. Jeg tror at hun har helt rett. Det er en fundamental forskjell på for eksempel diagnosen kreft og diagnosen depresjon. En diagnose som «depressiv» sier oss at pasienten er trist og lei seg, men forteller ikke noe om årsakene til tilstanden. Denne måten å betrakte symptomet depresjon på kan lede til ett av to:

1. Man forordner antidepressiv medisin og søker å rette på tilstanden ved hjelp av «kognitiv» terapi (ofte i kombinasjon med medikamenter). Det vil si at man forsøker å korrigere det man opplever som feiltenkning hos pasienten. Som oftest består dette i at pasienten oppfordres til å se på de positive sidene ved livet, samt at han eller hun ikke har noen rasjonell grunn til å være lei seg. Slik opplever i hvert fall mange pasienter situasjonen når de temmelig slukkøret og skuffede forlater terapeutens kontor.

2. En annen måte er å spørre etter årsakene til lidelsen og sammen med pasienten forsøke å løse disse i samtalen mellom dem. Dette er tidkrevende og betyr en undersøking av pasienten totale livssituasjon, hans eller hennes karakter og egenart, følelsesliv, forventninger til livet, gleder, sorger og skuffelser.

Ved å følge Dahls naturvitenskapelige modell unnlater man å spørre om årsakene til tilstanden. Har et menneske en kreftsvulst, er det primære å forsøke å fjerne denne, ikke å forstå hvorfor pasienten har fått den. Slik er det ikke i psykiatrien. Slik er det heller ikke i det levende livet. Når en av våre venner er lei seg, spør vi naturligvis hva som er trist. Vi sier ikke, hvis det virkelig dreier seg om vennskap, at vedkommende skal ta seg en pille. I virkeligheten betyr det å avvise vår venn.

Dessuten er det slik at vi ved å følge den naturvitenskapelige modellen ofte «tror» at vi vet noe om pasientens lidelse når vi har konstatert at han er trist, mens vi i virkeligheten ikke vet stort. Vi mister med andre ord et viktig verktøy i behandlingen. Pasienten blir ofte gående i lang, lang tid på piller som ikke virker på annen måte enn at de sløver. Sorgen sløves også. Pasienten kan derfor betraktes som bedret. Men pillene hjelper bare unntaksvis på den sorgen pasienten lider av på en slik måte at livet igjen blir et verdifullt gode. Man blir ikke glad av antidepressiva. (For ordens skyld: Selvsagt finnes det pasienter som har god nytte av psykofarmaka.)

Til sist bare noen ord om psykoanalytisk orientert psykoterapi. Det å spørre om årsakene til en depresjon innebærer ikke at man neglisjerer nødvendigheten av å trene vekk for eksempel en redsel for å ta buss. De aller fleste terapeuter som forsøker å forstå årsakene til en bussfobi vil selvsagt følge sitt enkle medmenneskelige vett og oppfordre eller endog hjelpe vedkommende til først å ta bussen én holdeplass. Så, når dette etter noen uker går bra, øke dosen holdeplasser til pasienten selv opplever gleden over å mestre ferdigheten hun tidligere så på som umulig. Det gir glede og håp. Ofte mye mer enn en tablett som ikke bare sløver, men ofte også gir andre uheldige bivirkninger. Den psykoanalytisk orienterte psykoterapien bruker selvsagt kognitive teknikker. Den kognitive derimot, spør lite etter årsaker og leter i liten grad etter årsakene til symptomet.

Mitt håp er at psyke og soma ikke betraktes som adskilte deler av et menneske, men at mennesket betraktes som den helheten det i virkeligheten er: Et individ med en forhistorie, en lidelseshistorie og et følelsesliv. Et fåfengt håp?

Dag Coucheron

Psykiater

Mer fra Debatt