Annonse
04:00 - 23. oktober 2009

Antroposofer og andre folkeslag

Annonse

Alf Larsen

I forrige utgave av Morgenbladet kom det to svar på min artikkel om dikteren og antroposofen Alf Larsens antisemittisme. Det ene er skrevet av Cato Schiøtz og Ragnar Ytrehus, to sentrale styremedlemmer i Alf Larsens litterære stiftelse, det andre er undertegnet av styret i Antroposofisk Selskap i Norge.

Jeg registrerer at jeg nå fra antroposofisk hold kritiseres for å ha brakt Alf Larsen inn i debatten om antroposofenes holdning til nazismen. Sist ute i så måte er Kaj Skagen i Klassekampen (17. oktober). Jeg må derfor minne om at det er Cato Schiøtz som har brukt Larsen som et eksempel på forbilledlig antinazisme og motstander av rasetenkning.

Det er derfor oppsiktsvekkende at representantene for Larsen-stiftelsen kan fortelle offentligheten at Larsens antisemittisme ikke er noe nytt for dem. Det er da nærliggende å spørre om hvorfor dette er underkommunisert, for å si det mildt, på stiftelsens nettside. Her er det svært mye stoff om Alf Larsen, og Ytrehus har sågar skrevet en egen Larsen-biografi uten å nevne antisemittismen. Er det slik at de har valgt å skjule antisemitten, eller er det slik at de ikke synes at det er så viktig? Og kanskje kan Schiøtz forklare hvorfor han har brukt Alf Larsen som eksempel på en forbilledlig motstander av rasetenkning?

Selv om nå Schiøtz og Ytrehus innrømmer Larsens antisemittisme, fremhever de med styrke at «Alf Larsen var i hele sitt liv en innbitt antinazist…» Jeg er imidlertid av den oppfatning at selv om Larsen ikke var nazist, er det ikke lenger mulig å se ham som en klar antinazist. I Jødeproblemet finnes aforismer som uttrykker forståelse for «gasskamrene». Han hevder også at det sunne tyske folket reagerte spontant på den jødiske giften. Dette kan vanskelig utlegges som klar antinazisme.

Styret i Antroposofisk Selskap tar sterkt avstand fra min «insinuasjon» om at det er en forbindelse mellom antroposofi og antisemittisme. Her må jeg ha uttrykt meg uklart, dette er ikke noe jeg insinuerer, jeg er av den oppfatning at det i tilfellet Alf Larsen faktisk eksisterer en slik forbindelse. For det første er det hevet over tvil at Larsen begrunnet sin antisemittisme i sentrale antroposofiske ideer. For ham var dette uproblematisk, antroposofien var grunnlaget og begrunnelsen.

Det er også et faktum at Rudolf Steiner utviklet en omfattende og hierarkisk utviklingslære om raser og epoker. Den menneskeheten som eksisterer i dag, befinner seg ifølge hans skjema i den femte, ariske, epoken. Ifølge Steiner har de ulike rasene hatt sin funksjon i verdensutviklingen, men på det nåværende stadium regnes indianere, «negere» med flere som degenererte. Likeledes har jødedommen hatt sin misjon i verdensutviklingen, men er, etter at kristusimpulsen er satt inn i verden, å forstå som et evolusjonshistorisk overvunnet stadium.

Med kristendommen kommer utviklingen av individet, og jøder og andre som avviser kristusimpulsen motsetter seg derfor en grunnleggende lovmessighet i historien. At jødedommen, som ikke hadde noen rettmessig plass i det moderne samfunn, fremdeles var opprettholdt, ville få følger, uttalte Steiner i 1888.

Det er denne tenkningen generalsekretæren i Antroposofisk Selskap i Norge radikaliserer når han hevder at «jødene» ga nazistene rasetenkningen og selv må ta følgene. Ifølge referatet fra foredraget påstår Englert videre at «jødene» alltid har fornektet det frie, selvstendige individet og derfor selv er ansvarlige for de forfølgelsene de er blitt utsatt for. Det er nøyaktig den samme tenkningen som ligger til grunn for Alf Larsens jødehat.

Schiøtz og Skagen avviser sammenhengen mellom rasisme og antroposofi ved å hevde at Englert og til og med Alf Larsen var antirasister på «prinsipielt grunnlag». Hva betyr så det? Med forbehold om at bruk av rasebegrepet i det hele tatt er svært problematisk, betyr antirasisme i vanlig språkbruk en tenkning og praksis som går imot diskriminering av andre raser, og som med andre ord baserer seg på alle rasers likeverd. Schiøtz og Skagen, derimot, gjør Steiner, Englert og Larsen til antirasister i betydningen motstandere av at rase benyttes som identitetsmarkør.

Som Skagen formulerer det: «Det er altså ikke det jødiske, men oppfatningen av rasen som viktigare enn individet, som fører til kollektive katastrofar. Englert er ikkje antisemitt; han er antirasist.»

Her foreligger med andre ord en påstand om at «jøden» anser individet som underordnet rasen. Denne generaliseringen og essensialismen kan lett utlegges som antisemittisk.

Steiners ideer på dette området var nok ikke grellere enn mange andres i hans samtid. Langt verre var det at Englert i en ganske annen historisk sammenheng hevdet at nazistenes rasetenkning stammet fra jødene, og at de slik sett var skyld i sin egen skjebne. Med Alf Larsens antisemittisme etter holocaust når vi et bunnpunkt.

Det er oppsiktsvekkende at dagens representanter for antroposofien i norsk offentlighet ikke synes villige til å ta et oppgjør med denne tenkningen. Mener de også at jødene, romfolket og samene ikke lenger har en «berettigelse innenfor det moderne folkelivet» for å sitere Rudolf Steiners uttalelse om jødene?

Jan-Erik Ebbestad Hansen

Professor i idéhistorie, Universitetet i Oslo

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Debatt