Christian Lysvåg
Man har snakket om et generasjonsskifte blant våre forfattere. Før var det livets utkantfolk som skrev, nå er det kjernesunne proffer som tar seg av dette … faget. Før var det å lese en bok noe alle kunne, nå må man trene spesielt. For den institusjonelle ånd har tatt over, og en matrise har senket seg over litteraturen. Også rent fysisk: De som før var hjemløse, har nå fått et hus. Det som før måtte tenkes og forestilles kan nå sanses og leves: med progressive ordvekslinger, vin og venner. Morgenbladet liker seg, kulturklubben fra Jessheim liker seg, utenriksministeren liker seg, de engang revolusjonære liker seg, og profesjonsforfatterne liker seg. Men det gjør ikke litteraturen, er det ingen som får med seg det?
For å forstå alvoret i følgende opprop må man være med på at litteraturen er et fenomen som på ingen måte kan subsumeres under forfatterne eller hva enn de måte mene om litteratur. Grunntanken man må akseptere er at litteraturen kommer til oss, ikke fra oss. Litteraturen er som en Daimon: et aspekt ved mennesket vi møter som et vesen utenfor oss selv.
Det er ikke vanskelig å finne innvendinger mot denne tanken og tekstens videre fremstilling: Viktigst er de innvendingene som er av etisk karakter, nemlig at litteraturen i dagens institusjonaliserte, demokratiserte, subsidierte, underviste, profesjonaliserte, synliggjorte, relevante form, er tilgjengelig for individet som et strukturelt felt og dermed et kontrollerbart fenomen av livsberikende og selvrealiserende art. At litteraturens realiteter i dag er slik aksepteres. Likevel er det nettopp realitetene rundt litteraturen som er problemet.
La oss begynne med å minnes barndomsdrømmen om et klubbhus. Forestillingen var forbundet med tanker om viktige og hemmelige planer og en slags opphøyet distanse til verden. Klubbhuset skulle være et sted vi drev med vårt, uten tid eller tanke for dem som undret seg over hva vi holdt på med der inne.
Sannheten var selvsagt at vi ikke drev med noen verdens ting. Klubbhuset var hele klubben. Den fysiske rammen fungerte som en slags legemliggjøring av den oversvømmende fantasien. Derfor ble også klubbhuset ganske fort uinteressant: fantasien flakset videre. Idet drømmen om basen ble realisert, forsto vi at det ikke var fire vegger vi hadde ønsket oss. Fantasien var for uendelig til å kunne huses.
Noen ting er hjemløse: de kan ikke nedfelles i fysiske rammer. De kan og skal ikke institusjonaliseres. Da mister de sitt vesen, eller: vesenet smyger seg unna til et annet sted. Barndommens fantasi vil aldri trives i et klubbhus. Litteratur vil aldri utholde et litteraturhus. Grunnen er den samme, for begge deler har å gjøre med mennesket som transcendent vesen. I barndommen er den mentale verdenen uendelig mye større enn den manifeste. Som barn vet man nesten ingenting, samtidig kan man favne alt. Og på et eller annet vis vet man som barn at fantasien er noe mer enn oppspinn: man aner at det handler om sinnets reelle utstrekning. Som barn er man rett og slett større enn virkeligheten.
De fleste voksne er orienterte innover i verden, mot en mestring av det som er. Denne helomvendingen er essensen av det å bli voksen fordi det handler om å vokse inn i virkeligheten. Men som en parallell til denne omvendelsen, og en betingelse, inngås det en slags hellig pakt mellom barnesinnet og voksenverdenen. Denne pakten er litteraturen. I en overgang aksepterer barnet å snu seg om og fokusere på virkeligheten, men på én betingelse: at litteraturen blir med som et fartøy for det overskridende; at litteraturen tar ansvaret for det hjemløse, alltid søkende og ekstatiske i oss; at den gis en fenomenal plass i virkeligheten; og at litteraturen, i motsetning til oss, spares for å måtte bli voksen og befatte seg med «realitetene».
Mange vil mene at litteraturen bør være av verden og handle om verden, slik at den kan inspirere eller instruere våre faktiske liv: et speil og et redskap. Kanskje det, men det er ikke forenlig med pakten, for da har litteraturen sviktet det overskridende i oss. Pakten er av et mye større alvor enn noe som kan måles i samfunnsmessige størrelser, den ivaretar vår menneskelighet på et dypere plan. Når litteraturen lar seg beglo av samtiden, svikter den. Blir den underlagt virkeligheten, forsvinner hele poenget. Forholdet er det samme som det mellom forelskelse og arrangerte ekteskap. Forelskelse er en Daimon, en Daimons vesen skal også litteraturen ha.
Det klarest tenkelige bruddet på dette prinsippet er å finne opp et litteraturhus. Hele ideen handler om én ting, nemlig å bygge litteraturen inn i virkeligheten. Feste den, la den få vekt, masse og synlighet. Man har bygget et klubbhus for litteraturen, men som med alle klubbhus har vesenet man ville romme allerede forlatt plassen. Det klarsynet som er den voksne evnen til å gjøre som barnet: evnen til å se utover det som er og har vært, er blitt transformert til et rammeverk. Den mentale verden er nå mindre enn den manifeste: litteraturen får plass i et hus. Men litteraturen har forlatt huset, bare forfatterne står igjen.
Er de dog forfattere? De som var hjemløse, stadig på flukt. Nå er de profesjonsarbeidere: det tryggeste, mest virkelighetstro av alle levesett. De har sine rammer, sin fabrikk og sine produkter. Og som andre arbeidere får de bestemt sin identitet, samfunnsverdi, ja sågar fremtoning, av dette arbeidet og dets rammer.
Litteraturhuset vitner om hvor langt forfatterne og alle andre «litterære mennesker» har vandret fra det hjemløse utgangspunktet. Nå vil de være nettopp det en forfatter egentlig ikke kan være, nemlig synlig og vektig. Forfatterne vil lenke litteraturen til virkeligheten på samme måte som huset lenker litteraturen til jorden. Forfatteren er nå et helt menneske, ikke en ånd eller en einstøing, men et helt menneske som insisterer på å være nettopp hele seg når hun slynger sitt navn, sitt virkelige liv og sine «relevante» tanker omkring seg.
Forfatterne skulle være de som maktet det dobbeltlivet som er menneskets egentlige skjebne: balansegangen mellom den mentale og den faktiske verden. Og fra denne posisjon skulle de skrive og gi alle andre dette grenselandet i gave. Dette var pakten!
Fikk litteraturen selv bestemme, skulle forfatterne skrive under pseudonym. Men hvor mange av dagens forfattere ville i det hele tatt komme på denne tanken? Dette faktum sier det meste: litteraturen nesten forutsetter anonymitet, mens forfatterne bare føler personlig tomhet ved samme tanke. Forfatterne ønsker noe annet enn litteraturen. Slik som et hus. Et hus å synes i.