Debatt

Ånden i flasken

En vinnerd i Bergen har gjort hobby til fag og hevder vinen er urettmessig forbigått i estetikkens filosofi.

Ved et vindusbord i delikatessebutikken Colonialen i Bergen stikker filosof Ole Martin Skilleås nesen ned i et romslig hvitvinsglass. Han lukter, tar ned glasset, snurrer vinen rundt, lukter igjen.

– Jeg lukter sitrus, litt eikefat, mineraler, altså noe krystallinsk, klart og tydelig.

Han setter glasset til leppene, smaker, slurper luft inn i munnen sammen med vinen. Setter glasset fra seg.

– Den er for kald. Hvite burgundere bør serveres på 15-16 grader, akkurat som de røde, fastslår han.

Mens vinen varmer seg, må vi sporenstreks forklare hvorfor Morgenbladet og en professor ved Universitetet i Bergen drikker en 2006-årgang fra produsenten Alain Chavy i eksklusive Puligny-Montrachet midt i arbeidstiden en forsommeronsdag. Skilleås mener vurdering av vin er en del av estetikkens filosofi, på linje med bedømmelse av billedkunst, musikk og teater.

– Det særegne med vin er at den appellerer til luktesansen, den første sansen som ble utviklet hos levende vesener. Helt siden Platon og Aristoteles er det de intellektuelle sansene, altså syn og hørsel, som er blitt dyrket. De kroppsnære sansene, smak, berøring og lukt, er blitt utdefinert av estetikken. Derfor er vurdering av vin aldri blitt en del av estetikkens filosofi, sier Skilleås.

Det ønsker han å gjøre noe med. Trønderen med hovedfag i engelsk fra Trondheim og doktorgrad i filosofi fra Warwick i England, tilhører en liten gruppe filosofer, flest engelske og franske, som mener vinvurdering har mye å tilføre den tradisjonelle estetikken. Altså læren om «den kunnskap som kommer gjennom sansene», ifølge Store norske leksikon, grunnlagt som egen vitenskap av den tyske filosofen Alexander Baumgarten i 1750.

Dagligdags. Den første fagkonferansen om vinens filosofi fant sted i London i 2004.

– Da filosofen Barry C. Smith inviterte til konferansen, sa kolleger til ham at dette måtte være en spøk. Det var det ikke, og konferansen var vellykket. Bevisbyrden ble flyttet over til dem som mente at vinens filosofi bare er noe fjas, sier Skilleås.

Å drikke vin er alminnelig, og vanlige bønder dyrker druene som etter pressing og tapping prises av vinkjennere i lukkede rom.

– Vin er et objekt som går hele veien fra det dagligdagse til en adskilt estetisk opplevelse, sier Skilleås. Han peker på at denne opplevelsen forutsetter et ritual, nemlig sniffing, snurring på glasset, lukting igjen, smaking i flere stadier, vurdering.

– Vi glemmer ofte at når vi går inn i et galleri, utfører vi også en serie prosesser som gjør at objektet kommer best til sin rett isolert sett, akkurat som når vi smaker vin. Vi tenker ikke på at maleriene er hengt i passe avstand fra hverandre eller at belysningen faller på en bestemt måte, sier Skilleås.

Bakgrunnskunnskap. Professoren avbryter seg selv: – Oj, nå slår den mot deg, sier han med nesen i glasset, der vinen har fått opp temperaturen.

Skilleås besøkte produsenten i Burgund for åtte år siden, da huset ble drevet av Alain Chavys far Gérard. Han mener kunnskap om området vinen kommer fra, om jorden druene blir dyrket i, om druetyper og årgangsvariasjoner gjør vindrikkeren bedre i stand til å forstå sanseinntrykkene fra glasset.

– Mennesket er utstyrt med begrenset oppmerksomhet, og jo mer du vet, jo bedre er du i stand til å bedømme vinen, sier Skilleås.

– Men vi trenger ikke å kjenne Van Goghs teknikker eller vite at han begikk selvmord for å verdsette maleriene hans?

– Da Van Gogh først viste frem sine bilder, var uttrykket hans helt ukjent, og publikum visste ikke hvordan de skulle bedømme maleriene ut fra datidens kunnskap og forventninger om bildekunst. I dag er vi fortrolige med hans uttrykk. Når man kommer som fersking til vinens verden, er man som Van Goghs første publikum, sier Skilleås.

Evnen til å vurdere objekter, om det er bildekunst, hiphop, øl eller vin, er ikke medfødt, påpeker filosofen.

– Luktesansen vår er ikke særlig godt utviklet, og vi kan trene den opp. Det er den eneste av våre sanser som ikke går til den cerebrale cortex, altså området for tankevirksomhet og eksplisitt kunnskap i hjernen. Den går rett inn i amylgada og hippocampus. Amylgada er knyttet til sterke følelser, sier Skilleås.

– Jeg trodde du var filosof, ikke nevrolog?

– Det objektet jeg har her i glasset, er møtepunkt for mange vitenskaper, sensorikk, psykologi, historie, geologi, biologi, nevrologi og filosofi. Alle har noe å lære av hverandre, repliserer filosofen.

Blindsmaking. Vin er moro, men vinens filosofi er seriøs vitenskap, insisterer Skilleås. Han mener for eksempel det er verdt å studere betydningen av kunnskap for å vurdere vin.

Et annet studieobjekt er det han kaller intersubjektivitet, altså hvordan vi gjennom menneskelig samhandling kan veilede hverandres oppmerksomhet og påvirke den estetiske opplevelsen. Dernest mener han det er verdt å studere hvordan vi verdsetter vinen.

– Tenk deg at en avansert kjemiker fremstiller en drikk med samme smak som en ekte vin. Vil vi kunne verdsette den på samme måte som den ekte varen? spør Skilleås.

Svaret virker ganske opplagt i den selverklærte vinnerdens tilfelle. Vinens historie, druenes egenart og produsentens særegenheter bidrar til vinopplevelsen.

– For å foreta en fullstendig og god bedømmelse av vinen, bør du vite mest mulig, fastslår han.

– Hva synes du da om blindsmaking, der man drikker vin uten å vite hvor den kommer fra?

– Blindsmaking har absolutt noe for seg. Da må du virkelig konsentrere deg om det som er i glasset, noe som er egnet til å oppøve analytiske egenskaper. Når vi vet hva vi drikker, har vi dessuten med oss mye av det som på markedsføringsspråket heter brand imaging, istedenfor å la sansene fortelle hva som er i glasset, sier Skilleås.

Selvbekreftelsen. Colonialens eier og ivrige vinelsker Ken Skorge Kristiansen skjenker et nytt glass som følge til ost- og skinkefatet ved vindusbordet. Rødt denne gangen, en Barbera d'Alba fra produsenten Elio Altare, årgang 2007.

– Hm, jeg synes det lukter litt eddik, sier filosofen med en rynke på nesen i glasset. Han er styremedlem i Vitis Bergensis, angivelig «Norges mest seriøse vinklubb», han blogger om vin, og har mer enn filosofisk interesse av sitt studieobjekt.

Og ganske riktig, vinen er blitt dårlig, Skorge Kristiansen åpner en ny flaske fra Altare.

– Det var noe ganske annet. Frukt i retning krekling, hint av blåbær, sier Skilleås om den røde, og vi spoler tilbake til blindsmakingen.

– Den kan være nyttig for å fremme litt ydmykhet i vinsmakerbransjen, sier han, og legger til at når vi vet hva vi drikker, har vi en tendens til å få bekreftet det vi forventer av vinen.

– Sosialpsykologien har avslørt at vi har en veldig sterk trang til å lete etter bekreftelser på våre oppfatninger. Det er derfor falsifikasjon er så viktig i vitenskapen. Uansett hvordan vi har fått våre oppfatninger, er de veldig motstandsdyktige, noe som slår inn også i vurdering av vin, sier Skilleås.

Like fullt mener han at kunnskap er nødvendig for en fullverdig vurdering av vinen. Smakingen alene er ikke nok.

– Du trenger å kjenne forrige årgang, eventuelt neste årgang og tidligere årganger. Det er en fordel å vite hvordan far og deretter sønn produserer vinene og å vite hva som har skjedd med klimaet i vinområdet de siste årene, sier Skilleås.

Faktakunnskap og erfaring øker evnen til å vurdere vin.

– David Hume la i sin «Of the Standard of Taste» fra 1757, stor vekt på muligheten for å foreta sammenligninger som grunnlag for egne meninger. Det gjelder fremdeles, sier Skilleås.

Katalysator. Gjennom irrgrønne trær utenfor vinduet skimtes Den Nationale Scene, der teaterkunsten er blitt dyrket i 160 år. Der er det syn og hørsel som teller, sjelden smaks- og luktesansen. Der er kunst satt i scene av storheter som Ole Bull, Henrik Ibsen og Ella Hval. De er alle blitt hyllet, slaktet, vurdert og verdsatt.

Teaterkritikken hører hjemme i estetikkens filosofi. Skilleås mener vin kan bli en katalysator for endring i dette faget. For eksempel kan vinvurderingen gi et nytt syn på hvordan bedømmelsesfellesskap er bygd opp.

– Kanskje det ikke har noe å gjøre med det som er felles for en gruppe, men heller hva et fellesskap gjør sammen, sier Skilleås.

Han viser til hvordan vinen etableres som et estetisk objekt ved å bygge opp et vokabular der en gruppe mennesker krysspeiler sine erfaringer i hverandres.

– «Kjenner du smak av rosin?» sier en. «Nei, det er plomme», sier nestemann. «Ja, så klart», svarer den første. På denne måten bygger vi opp et bedømmelsesfellesskap og blir enige om hva som er elegant, harmonisk, intenst, bra eller mindre bra, sier Skilleås.

Han er ivrig nå, ikke bare av begeistring over vinen fra Piemonte, men også over utsiktene til å fornye estetikkens filosofi.

– Vinestetikken kan gi en ny vinkling på gamle og etablerte sannheter, som kan øke forståelsen av hva en estetisk opplevelse er, hvordan vi konstituerer slike opplevelser og hvordan vi diskuterer dem, sier Skilleås.

Tid og sted. Objektiv vitenskap kan dette knapt bli. Hvem har ikke opplevd at en og samme vin smaker vidt forskjellig, gitt tid og sted? Drikk en vin sammen med din elskede og ta samme vin med til lunsjforhandlinger med sjefen; den smaker ikke likt.

– Det skyldes at følelser er så viktige for vinopplevelsen. Jeg kaller dette ferievinsyndromet. Man har drukket en fantastisk god vin på ferie, og vel hjemme i hverdagen venter vi på den samme opplevelsen ved å drikke samme vin. Det skjer ikke, fordi opplevelsen var for nært knyttet til det som foregikk rundt deg, sier Skilleås.

– Skjer det samme innenfor andre typer estetiske opplevelser?

– Ja, jeg tror det. Leser du Wuthering Heights av Emily Brontë etter en stormfull affære som endte med forferdelse, så leser du en annen bok enn om du er følelsesmessig i en stabil periode. Du vektlegger helt andre ting, sier Skilleås.

Han mener det er et kjennetegn ved fortolkning og forståelse at noen elementer ved et objekt fremstår som mindre viktige, mens andre er veldig viktige.

– Det har selvfølgelig med objektet i seg selv å gjøre, men også med den som møter objektet. Derfor er det viktig å ha tilstrekkelig kunnskap og erfaring for å kunne lete etter de elementene som gjør det til et meningsfullt og meningsbærende objekt. Det gjelder innenfor både litteratur, billedkunst, musikk og vin, sier Skilleås.

– For en alminnelig vinelsker, som ikke bryr seg mer om det hun drikker enn at det er rødt eller hvitt: Er det lov å nøye seg med en vurdering i kategoriene liker – ikke liker?

– Klart det er det. Men man kan gå videre og få nye opplevelser. Det er beklageligvis avhengig av innsats, sier vinfilosofen i Bergen.

Mer fra Debatt