Formidling
Under overskriften «Myter om formidling» (Morgenbladet 11. desember) tar biologiprofessor Kristian Gundersen et betimelig oppgjør med noen vrangforestillinger: at formidlingsglade forskere jevnt over utsettes for kollegers jantelov; at vitenskapsfolk stort sett uttrykker seg uforståelig overfor allmennheten, og at det er mulig og ønskelig å formidle all slags vitenskap bredt. Men han bidrar selv til å skape myte, i en litt annen betydning.
La oss kalle den Gundersen-myten, parallelt med for eksempel ødipusmyten. Guden Gundersen sitter med det gylne nøkkelknippet til sannhetens evige rike, og de tre nøklene er disse:
1. Autoritet: Vitenskapens autoritet er størst i naturvitenskapen, for her akkumuleres sann og uimotsigbar viten år for år. Motsatt med fortolkende vitenskaper som humaniora og samfunnsvitenskap, som ofte består i «ideologisk motivert meningsproduksjon».
2. Majoritet: Det som «nesten alle informerte forskere» er enige om, må nødvendigvis være det riktige. Mot denne kompakte og kompetente majoriteten står beklageligvis et annet, inkompetent flertall: politikere og folk flest. Dette flertallet tror på evighetsmaskiner, og sørger dermed for å stoppe bruk av det fortreffelige stoffet amalgam i tannbehandlingen. Enda verre: Det opprettes et statlig senter for forskning om alternativ medisin.
3. Eksklusivitet: Vitenskapelige stridsspørsmål bør ideelt sett ikke drøftes i massemedia fordi man da risikerer at verken autoriteten eller majoriteten blir tilstrekkelig respektert.
Rundt om i sin artikkel plasserer forfatteren riktig nok en rekke spørsmålstegn som kan gi inntrykk av tvisyn og undring. Han spør for eksempel: «Akkumulative vitenskaper har muligens krav på større autoritet enn de fortolkende?» Min fortolkning – og her tror jeg vi langt på vei kan akkumulere fortolkningskompetanse fra Aristoteles og fremover – er at det her dreier seg om retoriske spørsmål, altså slike som bare har ett gyldig svar. I det siterte eksemplet merker vi oss at ytringen grammatisk sett ikke engang er formet som et spørsmål. Likevel kan vi forvente at Gundersen vil vende tilbake med et innlegg hvor han sier «jeg har da ikke skrevet alt dette som Tønnesson påstår». Nei, nettopp. Når guder taler, opptrer de ofte som reven, de sørger for å ha flere utganger fra sin bolig – himmelsk eller underjordisk.
Johan L. Tønnesson
Professor i sakprosa ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier, Universitetet i Oslo