Annonse
04:00 - 04. desember 2009

Fordragelighetens premie

Annonse

Atomvåpen

I Morgenbladet 13. november skriver Johannes Rø at President Obama får fredsprisen for at han skal gi oss en verden uten atomvåpen. Rø støtter seg til tenkere som Kenneth Waltz og John Mearsheimer, og hevder at deres argumenter for å beholde atomvåpnene har blitt oversett i debatten. Selv om Rø gjør rett i å fremheve viktigheten av et mangfold i det intellektuelle ordskiftet, er det misvisende å si at Waltz’ argumenter er ignorerte og fortiede. Tvert imot er dette en av de mest prominente debattene i internasjonal teori relatert til atomvåpen. På motsatt side står blant andre Scott Sagan, og det oppleves minst like intellektuelt uredelig av Rø å ignorere disse argumentene. Mearsheimer er for så vidt er en kunnskapsrik og engasjerende person, men hans uttalelser fremstår ofte som populistiske og generaliserende forklaringer av dynamikken i internasjonal politikk. Interessant nok er han selv klar over dette, og under et seminar på Prio tidligere i høst erkjente han at teorien hans bare var riktig omtrent 75 prosent av tiden. 25 prosent feilmargin er et tankekors uansett sammenheng, men spesielt når det er snakk om atomvåpen.

Det første og viktigste problemet med Waltz’ teori, er forutsetningen om at statsledere alltid opptrer rasjonelt. Historien viser med all tydelighet hvor langt fra sannheten dette er. For det andre vil spredningen av atomvåpen rent matematisk øke muligheten for at de tas i bruk. Videre kan man ikke utelukke menneskelige feil, tekniske uhell og feilberegninger. Mellom 1950 og 1993 ble det rapportert om 23 alvorlige ulykker med amerikanske og russiske atomvåpen. For det fjerde har sikkerhetsdynamikken endret seg kraftig siden den kalde krigen, og trusler fra ikke-statlige aktører betraktes som viktigere enn mellomstatlige konflikter. Derfor slutter nå gamle realister som Henry Kissinger og George Shultz, samt en stadig voksende rekke av tidligere statsledere, seg til kravet om en atomvåpenfri verden. Til slutt er det viktig å få frem de etiske aspektene knyttet til atomvåpen, både i form av de enorme ressursene som går med til å utvikle og opprettholde dem, samt de katastrofale implikasjoner en eventuell bruk vil ha for sivile.

Vi kan selvsagt flørte med ideen om at statsledere er rasjonelle aktører og at de aldri gjør feilberegninger. Vi kan satse på at terroristgrupper aldri får tak i atomvåpen. Vi kan satse på at vi er så heldige at det ikke skjer ulykker eller uhell. Men tar vi virkelig sjansen? Mener vi virkelig at vi er tryggere i et samfunn hvor det finnes et våpen som kan destruere hele kloden – selv om det ikke er meningen at det skal brukes? Og så lenge vi tror det er mulig å etablere en tryggere verden uten atomvåpen – basert på internasjonal rett og kollektiv sikkerhet – vil svaret på dét være uforbeholdent nei. En blind tiltro til at atomvåpens avskrekkende effekt er nødvendig for stabiliteten i systemet er både naiv og uansvarlig. En verden uten atomvåpen er ikke fordragelighetens pris. Det er snarere fordragelighetens premie.

Inger Helene Sira

Forskningsassistent Institutt for fredsforskning (PRIO)

Torbjørn Graff Hugo

Studentstipendiat Institutt for fredsforskning (PRIO)

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Akkurat nå er det opptil 50 prosent rabatt. Bli abonnent
Annonse

Toje leser De helliges leir mest som et oppgjør med selvforaktende idealister. Dette er ganske utrolig.
DAB er kringkasting akkurat som FM, og må ikke forveksles med internettradio.
At noen så kaller meg terrorist, kan jeg leve med, selv om det ikke er sant.
«Nasjonalmuseet avhender ikke kunst, som private samlere.Vårt forvaltningsoppdrag strekker seg langt inn i fremtiden.»
«Det å angripe sin egen befolkning med illegale våpen og beleire sivile områder, slik som i Madaya, er krigsforbrytelser.»
«Samfunnet frarøves en viktig kontrollmulighet for å avverge justismord.»
«Frykten for at Norge skal være utsatt for feilinformasjon og løgner i russiske medier er overdrevet.»
«For å utkonkurrere den tradisjonelle vevevirksomheten på 17–1800-tallet, så måtte det en mekanisk vevstol til.»
Hvor har vi støtt på en slik retorikk før? Om jeg ikke husker feil, var det i George Orwells roman 1984.
«LCP burde i prinsippet gjelde alle gamle skrøpelige i hjem eller sykehjem.»
Vi føyer oss lydig til de politiske og sosiale prosjektene lansert av de som kom før oss.