Debatt

Et skritt i riktig retning: Tilbake

Nasjonalgalleriet

Arnhild Skre begynte sin dobbeltside «Fyll Nasjonalgalleriet med kunnskap» (Morgenbladet 6. november) med at «kampen mot å tømma Nasjonalgalleriet for kunst ser ut til å vera tapt … (bygget) skal ikkje lenger vera egna til å husa kunstskattar.»

At bygningen ikke skulle være egnet, viste seg som en manipulasjon av klimadata penneført av Statsbygg. Regjeringens tilslutning til tømming av galleriet ble tatt på feilaktig grunnlag. Talljukset har vært påpekt gjennom siste halvår fra museumsfaglig hold, og detaljene står i motrapporten fra Fredrik Torp med flere (Oslo 9. september 2009). Stortinget har ikke godkjent vestbaneplanen, men har varslet omkamp. Giske uttalte allerede før sommeren at han ikke hadde noe imot bygningens fortsatte bruk hvis Nasjonalmuseet selv ønsket det. Skres «tapte slag» blir ikke sannere av å gjentas (20. november), eller av at juristene melder sin lyst på bygningen (Hans Petter Graver, Aftenposten 28. november).

Dag Solhjell har påpekt det tragiske i «at et sneversynt kulturdepartement» har ført til en konkurranse om hva Nasjonalgalleriet kan brukes til (13. november). Han har også gitt en knusende kritikk av det demokratiske underskuddet i Nasjonalmuseets tilblivelsesprosess (Aftenpostens kronikk 27. september). At noe kan samlokaliseres på Vestbanen, for eksempel konservering og administrasjon, er både Solhjell og motrapporten enige om, men begge går inn for galleriets fortsatte bruk som museum. At Kunstindustrimuseet snart kan få tredoblet plass i sitt nåværende bygningskompleks taler også for begrensninger i vestbaneplanen.

Uforståelig er imidlertid Solhjells påstand om en «skjult agenda» i aksjonen for bevaring av Nasjonalgalleriet: «dominert dels av krefter som vil reversere hele konsolideringen av Nasjonalmuseet tilbake til (…) fire-fem selvstendige institusjoner, dels av krefter som vil motsette seg at samtidskunst kommer i samme bygg som eldre kunst.» Det siste er en forenkling av en annen diskusjon, der våre samtidskunstnere nekter å bli legitimert med Tidemand og Gude.

Det er selvsagt ingen motsetning mellom bevaring av Nasjonalgalleriet og motstand mot fusjonen. Fusjonen var i utgangspunktet et politisk vedtak, en hastesak i de lukkede rom, støttet av personer med bundet mandat og en udokumentert «styrebehandling». Offentligheten ble avspist med taushet og avsporinger. Fusjonen kunne åpenbart bare ha skjedd på en måte som både Solhjell og andre kaller et overgrep. At skam føyes til skade er ingen selvmotsigelse.

Nasjonalmuseets nyorganisering, med avdelingsdirektører for de enkelte samlinger, synes som et skritt i riktig retning – tilbake – innenfor det muliges ramme i dag.

Erling Skaug

Professor emeritus, UiO og tidligere ansatt ved Nasjonalgalleriet

Mer fra Debatt