Diagnoser
Alle mennesker har noe til felles med alle (eksistensielle grunnvilkår), noe til felles med noen andre (for eksempel panikklidelse) og noe som er unikt for den enkelte. Derfor er det ikke nødvendigvis en motsetning mellom deskriptiv diagnostikk og dynamisk forståelse av psykisk lidelse. Jeg tror psykiatrifaget svekkes ved å opprettholde denne motsetningen. Det er beklagelig at Alv A. Dahl i Morgenbladet 4. desember kveler den viktige debatten om diagnostikk av psykisk lidelse ved å nøye seg med å karakterisere sine motdebattanter som uansvarlige. Utgangspunktet for debatten var et essay av Gullestad («Hvorfor er jeg sånn», 6. november), hvor hun argumenterte for at beskrivende diagnostikk basert på symptomer er utilstrekkelig når en skal behandle mennesker med psykiske vansker. Dahl («Forfeilet kritikk av psykiatrisk diagnostikk», 13. desember) på sin side hevdet at deskriptive diagnosesystemer er avgjørende for god forskning og for at pasienter skal få evidensbasert behandling. Kjølseth («Fleksibilitet er avgjørende», 20. november) var i sitt innlegg opptatt av fleksibilitet i forståelse og behandling.
Utviklingen av deskriptiv diagnostikk i retning av et stadig større antall diagnoser har både positive og negative sider. Flere diagnoser kan gi større diagnostisk presisjon og bedre kvantitativ forskning på grupper av pasienter. Det bidrar til bedre kunnskap om årsaker og bedre behandling. En negativ følge er at blikket for «hin enkelte» vil kunne svekkes. Videre kan økningen føre til at naturlige følelser og reaksjoner blir forstått som psykisk sykdom (jevnfør Horwitz, Wakefield, Spitzer: The loss of sadness: How psychiatry transformed normal sorrow into depressive disorder). Følgelig kan en stille spørsmål ved enkelte deskriptive diagnosers gyldighet. Den psykodynamiske tradisjonen har alltid tatt høyde for at mennesker skaper individuell mening, og har derfor vært opptatt av å forstå den enkeltes meningsunivers. Dermed blir forskningen innen denne tradisjonen supplert av kvalitative metoder.
Jeg mener at behandlere må balansere mellom begge disse forståelseshorisontene. Det er viktig og nødvendig å kunne diagnostisere alvorlig depresjon og vurdere selvmordsfare. Det finnes solid gruppekunnskap om behandling av pasienter med for eksempel angst og depresjon. Samtidig trengs en forståelse av den enkeltes livssituasjon og bakgrunnshistorie for å skreddersy behandlingen. Dahl nevner depresjon og selvmord, hvor en riktig deskriptiv diagnose kan være viktig blant annet for å forhindre selvmord. I tillegg er det nødvendig å forsøke å forstå den enkelte pasients bærekraft for de depressive og potensielt dødelige følelsene (håpløshet, selvforakt, forlatthet og raseri) gjennom en dynamisk personlighetsbeskrivelse og forståelse.
Selvsagt er symptomreduksjon viktig i psykiatrisk behandling. Min erfaring er imidlertid at folk er forskjellige. Noen er mest opptatt av hjelp til å fjerne symptomer så raskt som mulig, mens andre er mer opptatt av å utforske symptomenes mening og sammenheng for derved å forstå seg selv og eget liv bedre. I valg av behandling er pasientens preferanse avgjørende.
Karsten Hytten
Psykiater