Debatt

Alt annet enn rundhåndet

Uføretrygd

«Uførebygd», sto det med store bokstaver på forsiden av siste utgave av Morgenbladet, over et bilde fra Rakkestad i førjulsslaps. Artikkelen stiller spørsmål om hvorfor mange i distriktene ender opp som uføre, sammenlignet med byene. Helt greit så langt.

Men å kalle trygdesatsene «rundhåndede» røper uvitenhet, en naiv distanse til hvordan det er å leve som uførepensjonist, hvordan det er å betjene livet på 10-14 000 i måneden. Ingen med hånden på et erfarent hjerte kan kjenne seg igjen i at disse satsene er høye. Den siste tiden har det versert en del artikler og rett frem skulende holdninger fra utenforstående, med uhyrlige forslag om å kutte satsene, straffe oss som av en eller annen grunn er utenfor arbeidslivet. Uførepensjonister er ikke utenfor arbeidslivet fordi de er late, men fordi de er syke. Er det riktig å straffes for sykdom? Dårlig økonomi avler lite godt, mange har kritikkverdige boforhold uten sjanse til å komme seg derfra. Mennesker med rusproblemer og mennesker som lider av angst bor side om side i kommunale gårder. Mange har aldri anledning til å reise, være sosiale, slakke litt på nakke og skuldre. Det finnes en mengde arbeidsmarkedstiltak, men disse er ubetalte fordi det forventes at en har trygden å leve av. Å arbeide gratis i lang tid er demotiverende og krenkende for integriteten. Jeg kjenner ingen som føler seg bekvem med en slik situasjon.

Å befinne seg i undertegnedes trygdefelle er bittert og lite misunnelsesverdig, for hvem vil ansette en 37-åring uten arbeidserfaring? Inntreden i arbeidslivet og mindre fordømmende holdninger om oss på trygd er årets julegaveønske.

Jacob Joneberg er uførepensjonist.

Mer fra Debatt