Debatt

Kriminalpolitisk ideologi

Kulturkamp i akademia

I Morgenbladet 23. oktober svarer to av mine kollegaer ved Institutt for kriminologi og rettssosiolog, Thomas Mathiesen og Hedda Giertsen, på to kritikker jeg fremførte mot kriminologistudentens pensum og det forskningsmessige grunnlaget for det, da journalist Håkon Gundersen var på fagkritisk dag på Institutt for kriminologi (Morgenbladet 9. november). Mathiesen og Giertsen bekrefter min påstand om akterutseilt fengselsforskning og usynliggjøring av kriminalitetens skadefølger.

For det første påpekte jeg at mangel på oppdatert forskning om norske fengsler gjør at jeg ikke kan forstå at vi innfrir vår forpliktelse som universitetsinstitusjon ved å sikre at studentenes pensumstoff og undervisning er oppdatert og forskningsmessig basert. Det er tydelig av Thomas Mathiesens svar at han ikke bekymrer seg over dette. For det første har han ikke bare publisert doktorgraden om Ila sikringsanstalt (1965), som jeg nevnte i intervjuet, men dessuten en fengselsstudie (1971) basert på data om Botsfengselet og Ila fra 1960-tallet. Den siste nevnte jeg ikke fordi den aldri, så vidt jeg vet, har inngått i kriminologipensum hos oss, mens den førstnevnte blir trukket inn i nyere pensumstoff. Selv med all mulig faglig respekt både for studentavhandlinger og for Mathiesens fengselsforskning, også hans senere aksjonsforskning som ledd i bekjempelse av fengselsstraffen, er det grunn til å betvile hvor relevant og à jour denne forskningen er i forhold til situasjonen i dagens fengsler.

Vi trenger ny fengselsforskning som tar hensyn til at heterogeniteten blant fangene er langt større i dag enn for førti år siden, både språklig, religiøst, kulturelt og lovbruddsmessig. Mange fanger har narkotikaproblemer, mens mange andre ikke har det. Svært mange flere soner i dag fengselsstraff i åpne anstalter, de fengselsansatte er langt bedre utdannet enn de var på 1960-tallet, og overordnede fengselsmyndigheter har helt andre holdninger til åpenhet om fengselsforholdene enn før. Den første muligheten til å bringe pensum og undervisning på fengselsområdet à jour vil komme når en av våre stipendiater, Tomas Ugelvik, om ikke lenge leverer sin ph.d.-avhandling. Men fengselsforskningen bør trappes opp, først og fremst fordi det er viktig å forstå livet bak murene, både fangenes og de ansattes, ikke fordi instituttet skal være en kriminalpolitisk spydspiss mot fengselsstraffen.

Min andre kritikk er at ofre for kriminalitet er definert ut av det kriminologiske pensum ved vårt institutt. I sitt svar skriver Hedda Giertsen at spørsmål om ofre tas opp når andre pensumtema behandles i grunnboka Kriminologi og i andre pensumtekster. Videre viser hun til arbeider om prostituerte, krigsfanger, romfolk, krigsbarn, tyskerbarn og psykisk utviklingshemmede. Dette bekrefter fraværet av forskningsbasert pensum om ofre for vanlig kriminalitet (tyveri, ran, voldtekt, drap, vold, og så videre) og de skadefølger denne kriminaliteten har for ofrene. Og selv om instituttet tok et viktig offerinitiativ på 1970-tallet ved å opprette en krisetelefon for voldsutsatte kvinner, har interessen for hjemmevolden avtatt så sterkt ved instituttet etter at kriminalitet ble erklært som ikke-eksisterende, at viktig og tidsaktuell norsk forskning med fokus på ofre for slik vold (for eksempel Haaland, Clausen og Schei: Vold i parforhold – ulike perspektiver: Resultater fra den første landsdekkende undersøkelsen i Norge. NIBR 2005, og Stefansen og Mossige (red.): Vold og overgrep mot barn og unge. NOVA 2007) ikke dekkes av pensum.

Etter min oppfatning er det faglig kritikkverdig at undersøkelser som belyser kriminalitetens skadefølger ikke har en selvsagt og sentral plass i kriminologien ved vårt institutt. Og mens pensum formidler at konfliktråd og konfrontasjon mellom offer og gjerningsperson er gode løsninger også for voldtekt, er det samme pensumet fritt for forskning som belyser tiltakenes legitimitet og virkninger for ofrene. Dermed blir dette pensumstoffet lite annet enn kriminalpolitisk ideologi.

Leif Petter Olaussen

Professor i kriminologi, UiO

Mer fra Debatt