Debatt

Don Quijote rir igjen

Høyskolefusjonen

Styrene ved Høgskolen i Oslo (HiO) og Høgskolen i Akershus (HiAk) fattet 28. oktober i år et prinsippvedtak om sammenslåing av de to institusjonene fra 1. august 2011. Vedtaket var enstemmig ved HiAk, og kom mot 1 stemme ved HiO. Under overskriften «Stopp sammenslåingen!» får Sigurd Haga på kronikkplass i Morgenbladet 30. oktober sagt sitt om sin motstand mot dette vedtaket.

Men Hagas kronikk handler ikke om å være mot fusjonsprosessen. Den handler om at Haga er mot den universitetsambisjonen som HiO og HiAk deler, og som en eventuell fusjon om noen år blir et ledd i å oppnå. Leser man Hagas argumentasjon mot at høyskoler skal utvikle seg mot universitetsstatus, eller «motstå universitetsdriften» – ja, da er det bildet av den gamle ridder dukker opp på netthinnen.

For Haga argumenterer ut fra ideen om to institusjonstyper som faktisk ikke finnes i Norge i den form han beskriver dem: «Forskningsuniversitetet» og «de profesjonsutdannende høyskolene», to størrelser han mener har grunnleggende forskjellig siktemål og oppgaver. Og hovedargumentasjonen hans går på at profesjonsutdanning, som da høyskolene skal ta hånd om, handler om å oppøve til handling og samhandling – en «praktisk kunnskapstype» for «praktisk yrkesutøvelse». Universitetene, derimot, mener han at skal befatte seg med «opparbeiding av ny kunnskap; av allmenn, universell eller kontekstuavhengig kunnskap».

Dette skillet er kanskje en drøm for noen. Men virkeligheten ser helt annerledes ut:

• Universiteter og høyskoler har siden 1995 vært underlagt samme lovverk (universitets- og høyskoleloven), som entydig pålegger begge institusjonstyper å tilby høyere utdannelse på høyt internasjonalt nivå, utføre forskning og faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid på høyt internasjonalt nivå, og å formidle kunnskap om virksomheten og forskningens metoder og resultater.

• Universitetene både i Norge og andre steder har alltid utdannet til profesjoner som i sin yrkesutøvelse nettopp kjennetegnes ved krav til handling og samhandling (nok å nevne leger, prester, jurister og psykologer). Og dagens høyskoler har videreført mange av de tidligere distriktshøyskolenes universitetslike studietilbud, preget av «forelesninger, litteraturstudier og selvstudier».

• Med tre nye universiteter (Universitetet for miljø- og biovitenskap (UMB), UiStavanger, UiAgder) og fusjonen mellom universitetet og Høgskolen i Tromsø, tilbys nå de samme profesjonsutdanningene både ved universiteter og høyskoler i Norge. Det er en realitet som ikke er lett å forklare eller begrunne overfor omverden og våre internasjonale samarbeidspartnere.

Skulle Hagas skille mellom høyskolestudier og universitetsstudier tas på alvor, ville en løsning være å flytte alle profesjonsutdanningene ved Universitetet i Oslo (UiO) til HiO. Det ville nok styrket profesjonsutdanningsfeltet, men det ville neppe styrket grunnlaget for den forskningen som da skal bedrives ved UiO.

I hele universitets- og høyskolesektoren jobbes det nå med fusjonsplaner mellom høyskoler som også ønsker å oppnå universitetsstatus, og mellom eksisterende universiteter og nærliggende høyskoler. Det foregår også alliansebygging mellom universiteter og høyskoler, så som Oslofjordalliansen (Universitetet for miljø- og biovitenskap, Høgskolen i Buskerud, Høgskolen i Vestfold og Høgskolen i Østfold) og Universitetsalliansen OSLO (Universitetet i Oslo, Universitetet for miljø- og biovitenskap, Høgskolen i Akershus og Høgskolen i Oslo).

Begrunnelsene for disse samarbeidsinitiativene er i hovedsak strategiske, ut fra utdanningsinstitusjonenes behov for størrelse, bredde og faglig og forskningsmessig tyngde lokalt, regionalt og internasjonalt.

En sammenslåing av HiO og HiAk behøver derfor, etter mitt syn, ingen annen begrunnelse på det nåværende tidspunkt enn at den er strategisk viktig både på kort og lang sikt: Samlet tilbyr de to høyskolene alle de profesjonsutdannelsene det vil være stor etterspørsel etter fremover. Fusjonert til et nytt profesjons- og arbeidslivsuniversitet for Oslo og Akershus, vil sammenhengen mellom profesjonsutdanning, forskning og regional utvikling bli tydeligere. Oslo og Akershus er allerede en region både når det gjelder arbeidsmarked, bosetning og rekruttering av studenter og ansatte, og vil stå sterkere politisk om den også snarest mulig blir en felles utdanningsregion.

Vedtaket som er fattet i begge høyskolestyrer, er et prinsippvedtak om sammenslåing. I vedtaket ligger klare føringer for det videre arbeidet med nødvendige utredninger og konsekvensanalyser før endelig vedtak om å gjennomføre fusjon fattes. Prinsippvedtaket gir altså et mål og en retning for det videre arbeidet i begge høyskolene. Uten felles mål og retning vil begge høyskolene, og Oslo- og Akershus-regionen, stå svakere.

Ja til sammenslåing HiO-HiAk.

Trine Grønn

Høgskolelektor, Høgskolen i Oslo

Mer fra Debatt