Forskning i media
Jeg deler ønsket om bedre forskningsjournalistikk som kommer fra lege og professor i medisin Stig Frøland i Morgenbladet den 23. oktober. Det er i dag for tilfeldig hvilken forskning som får oppmerksomhet, og ofte er ikke spørsmålene fra journalisten kritiske nok, sier han. I samme innlegg fremmer han kritikk av samfunnsforskere som lar seg provosere av Eias «Hjernevask»-forskere. Han bruker benevnelser som «forskere med bakgrunn i genetikk», «genetisk orientert forskning» og «moderne genetikk og molekylærbiologi». Forskerne som Eia lanserte kommer ikke fra den fagbakgrunnen, slik Frøland hevder. De er slett ikke genetikere eller biologer. De er trent i de samme samfunnsvitenskapelige metodene som meg selv, fra sosiologistudiet – det vil grovt sagt si intervjuing, observasjon og statistisk beregning. Dårlig samfunnsforskning omtales som moderne genetikk i media.
I etterkant av Eias intervju med meg, har jeg brukt en god del tid på å sette meg inn i arbeidet til de forskerne Eia har med seg hjem fra USA. Disse forskerne gjør ikke sin samfunnsvitenskapelige jobb godt nok. Jeg har påpekt den helt åpenbare begrepsmessige inkonsistensen i et laboratorieforsøk med mennesker. I forhold til norsk evolusjonspsykologi, som promoterer genetiske forklaringsmodeller, trekker jeg dessuten frem et helt sentralt arbeid. Det er et pinlig mangelfullt spørreskjema som i dag er utgangspunkt for publisering i mange land. I dette tilfellet lager journalistene sine førstesider om våre sexvaner uten å ta seg bryet med å sjekke hvordan empirien er produsert. Hovedproblemet med disse arbeidene, er at empirien er samfunnsvitenskapelig produsert med til dels manglende presisjon, og at argumentasjonen er knyttet til gener og hormoner på et metodisk sett vilkårlig grunnlag.
Det kan hende at mediestormen rundt Eias prosjekt gjør at det blir et godt program. Da må han i så fall kritisere forskerne han faktisk har i studio. Det kan bli en real battle of ideas. Han kan ikke, slik det så ut en stund, på en tabloid måte og med en komikers intensjon konfrontere norske samfunnsforskere med slett og til dels komisk samfunnsforskning fra USA for provokasjonens egen skyld. Det er det motsatte av god forskningsjournalistikk.
Jeg vil gjerne bidra til brobyggingen mellom naturvitenskap, samfunnsforskning og kulturanalyse, som Frøland også vil. Det skjer best uten pressen som mediator, og ved at vi i utgangspunktet respekterer hverandres faglige kompetanse. Frøland har gått i en felle som han tydeligvis vet eksisterer: Han aksepterer som sant hva journalisten, i dette tilfellet Eia, sier om andres arbeid. Vi må faktisk bruke tid på å studere hverandres arbeider, skjønne de disiplinspesifikke validitetskravene og se om vi kan få til en dialog. Vi må kort sagt studere mulighetene for brobygging, slik vi utforsker et hvilket som helst annet felt. Når vi har fått noe å melde, går vi til pressen. Frøland kan betrakte dette som en invitasjon til samarbeid.
Agnes Bolsø
Førsteamanuensis, Institutt for tverrfaglige kulturstudier, NTNU