Film
Kjetil Lismoen tar feil i sin trøtte kritikk av Lars von Triers siste film Antichrist: Det er ikke kvinnen i filmen (hun) som står i ledtog med Antikrist – Det er mannen (han) som er Antikrist. Dette hevder Lars Risan i essayet «Den myke terror» i Morgenbladet 28. august.
Selv tror jeg von Triers filmtittel bare betyr «Mørke krefter». Jeg er ikke uten videre enig med de nevnte herrer i at det er interessant å lokalisere Antikrist i filmen, men la meg nå likevel være med på leting etter ham.
Som Risan har også jeg fremgooglet de to betydningene av ordet «anti»: «mot» og «i stedet for». Antikrist kan være en motstander i de siste dager eller en slags svindler eller falsk profet som vil ta Kristi plass. Det kan også være en mindre personlig betegnelse, som i at «Antikrist er den som fornekter Faderen og Sønnen» (1. Joh. 2.18), eller Antikrist kan forstås som selve satan eller et aspekt av ham. Antikrist kan altså være åpent og tydelig ond, altså en djeveltype, eller han kan være Jesus-lik i det ytre.
Risan sier han er Antikrist fordi han er Jesus-lik. Han «kler seg i Jesu klær som de svakes forsvarer mot Makten» Men hvis han skal være en Jesus-etterligner, må han ikke da ha flere fellestrekk med Jesus? Hvem var Jesus? Og da tar jeg fortellingen om ham bokstavelig, som jeg gjør med de fortellingene jeg sammenligner her (selv med heksebrennernes fortelling om seg selv, som jeg kommer til). La oss se på Jesu tydeligste trekk: kulturrefser, lærer og mester, Gud og selvofrer. I filmen er han er også til dels, for eksempel i forhold til medisinering, en refsende person. Risan overdriver når han snakker om ham som « de svakes forsvarer ». Han forsvarer bare en person, nemlig henne. Han har altså knapt nok noe felles med Jesus. Han er knapt nok de svakes forsvarer og han er til dels en refser. At dette er en Jesus-imitator er ganske søkt.
Risan bringer som nevnt opp de to ulike betydningene av «anti», og han er liksom Antikrist fordi han setter seg i Jesu sted, ikke fordi han er djevelsk: Han er en «syk, forskrudd jævel», han er infam, en undertrykker «og i ytterste konsekvens en heksebrenner». Når hun handler hos Risan, så kaller han det «reaksjon». Det er han som står for aksjonen.
Hva gjør han da i filmen? Hva setter han i gang? Han behandler sin egen kone som klient. Han prøver å hjelpe henne gjennom sorgen over det døde barnet. Han gjør det på en arrogant måte. Han kjemper med seg selv men viser ikke hva han selv føler. Han avsverger mørke krefter og overtro. Han kjemper ikke godt. Er han gjennom dette ond nok til å være «Antikrist» i djevlebetydningen, altså som Guds motstander?
La oss først se hvordan hun agerer: Hun vet at gutten har lært seg å krabbe ut av sengen. Hun elsker med ham da gutten krabber ut og faller ut av vinduet. Hun prioriterer orgasmen. Hun sier at Han egentlig alltid var en slags fremmed i familien. Hun anklager ham for å ha latt henne være alene på hytta. Han minner henne på at hun jo hadde bedt om å få være alene siden hun skulle skrive. Hun ødelegger bena til mannen. Risan sier dette er en «overreaksjon». Alle torturhandlingene hennes kaller han altså «reaksjon» for å få bildet til å stemme, bildet av at det ikke er hun men han som er Antikrist. Men hvordan forklarer man følgende i Risans bilde: Gjennom lang tid ødela hun føttene til sin egen sønn gjennom systematisk å sette feil sko på feil fot.
For å nevne et Jesus-trekk til, så er han en slags demonutdriver. Og han ender som heksebrenner til sist. Men: I heksebrennerens fortelling, så er jo heksebrenneren selv på det godes side, slett ikke på det ondes. Så at han er Antikrist fordi han «i ytterste konsekvens (er) en heksebrenner» gir ikke mening.
Det er kjedelig å si det, men hvis noen står i ledtog med mørke krefter her, så er det nok hun. Det tyter jo spøkelser ut av skauen når hun omsider er tatt av dage. Slik er filmens premisser og forutsetninger. Men har det med «kvinnesyn» å gjøre?
Risan trekker frem en bit av Lismoens «trøtte» analyse der Lismoen hevder at von Triers kvinnesyn ser ut til å sammenfalle med Strindbergs kvinnesyn. Ganske trøtt, ja, at man skal kunne lese von Triers «kvinnesyn» ut av filmen. «En film er ikke noe statement» sier han selv til The Guardian. Men han sier også at filmen er inspirert av Strindberg og at Strindberg ville bifalt.
Von Trier sier at han godt vet at det ikke er klokker i himmelen, men at i hans film Breaking the Waves, der er det klokker i himmelen. Det som er virkelig i filmen, det er virkelig, og ikke nødvendigvis metafor, fantasi eller lignende. I «Antichrist» er de mørke kreftene i naturen virkelige. Og naturen, den er både utenfor mennesket og i det.
Jeg har hørt regissøren kalle seg ateist. Kanskje bare en ateist kunne vise de mørke kreftene som von Trier gjør det i vår tid. Det er mulig han er en ateist som slåss med Gud hele natten. «Kaos hersker» sier reven i filmen. «Naturen er Satans kirke» sier hun. Hun vet det, for hun står nærmere den enn mannen gjør, som i gamle forestillinger. Det han har er fornuft og språk. Han tror ikke på de mørke kreftene, men de er og blir virkelige hvor mye han enn forsverger dem. Han står i kamp mot dem. Han kjemper ikke godt, men hvordan skulle han ha kjempet?
Truls Johan Horsberg Hoff Lærer