Vikingskipene
Per Rekdals kronikk 28. august krever noen kommentarer. Rekdal, som forbereder utstillingene i det foreslåtte nybygget for Kulturhistorisk Museum i Bjørvika, vil at en «seriøs diskusjon om vikingskipenes fremtid må inkludere en vurdering av risikoen ved å la dem være der de er». Rekdals argument for flytting er en elendighetsbeskrivelse av Vikingskipshuset. Dessverre er kronikken preget av faktafeil og unøyaktigheter i bekymringsfull grad.
Undertegnede har arbeidet på Vikingskipshuset ved siden av andre plikter siden jeg var student i 1950-årene, og de siste årene før jeg pensjonerte meg hadde jeg det vitenskapelige ansvaret for samlingene der. Jeg har siden 1995 argumentert for at en flytting innebærer risiko som er museumsetisk uforsvarlig. Jeg er vel en av «de som uten konkrete undersøkelser å støtte seg til allerede for et par tiår siden erklærte at de ikke kunne flyttes», som Rekdal skriver. En trøst er da at Rekdals sjef, museumsdirektør Egil Mikkelsen (oppvokst i Gamlebyen, red. anm.), var av samme mening i 1995-1997. Da han skiftet mening i 2000 og ble flyttetilhenger, forelå det ennå ikke ferdige risikoberegninger.
Så til noen konkrete kommentarer: Bygningen er ikke klimatisert, men ifølge en rapport fra 2006 er en klimatisering «teknisk uproblematisk». Vet ikke Rekdal dette? Tiljedekket i Gokstadskipet er av nytt treverk som tåler belastninger, men for sikkerhets skyld gås det ikke lenger om bord. At folk gikk på originaltiljene, som det står i bildeteksten til kronikken, er feil. Støvsuging av Osebergskipet «fra et stativ som med full tyngde hvilte på skipets indre» har heller ikke forekommet, dette er tøv, rett og slett.
«Under ledelse av fagfolk som mener at skipene kan flyttes, har man nå begynt å supplere støttestavene med langsgående oppstøtting.» De jeg har snakket med av Vikingskipshusets personale, kjenner ikke til at noe slikt foregår.
De alunkonserverte sakene fra Oseberg er skremmende skjøre og vil tåle en eventuell flytting langt dårligere enn skipene. Sledene har i løpet av de siste seks-syv år fått helt ny oppstøtting og nye montre. Har ikke Rekdal oppfattet dette? Osebergskipet «står ikke på egen kjøl». Kjølen er brukket i cirka ti stykker som er individuelt boltet til underlaget, de bærer meget lite av skipets vekt. Hovedinnvendingen mot de rapportene som konkluderer med liten risiko er at bare Osebergskipet er undersøkt, og beregningene ble basert på at skipet er et helt skall, ikke cirka 2000 nødtørftig sammenholdte fragmenter som det i realiteten er. Ingen beregninger er foretatt for Gokstadskipet og Tuneskipet, så vi vet intet om hva de tåler. Om de alunkonserverte sakene fra Oseberg vet vi at de er foruroligende skjøre og bortimot umulig å reparere.
Det er stor bekymring hos arkeologer og konserveringspersonale for konsekvensene av en flytting. Jeg vil snu på Rekdals tittel og bønnfalle de som i siste instans bestemmer. Ikke ta sjansen på en flytting, vær så snill, det kan gå forferdelig galt. Et lite eksempel på hva miljøet mener, er en anonym limerick som siteres rundt omkring:
En museumsleder fra Gamlebyn
digger sitt eget drømmesyn
men det kanke nytte
for skip kanke flytte
når treet har styrke som havregryn
Arne Emil Christensen Professor emeritus, UiO