Demokrati
Den nåværende valgordningen ble til etter valglovutvalgets innstilling fra 2001. Utvalget pekte blant annet på at den fylkesvise fordelingen av representanter på Stortinget aldri helt har tilsvart folketallet. Det står og har stått langt færre stemmer bak hver representant fra for eksempel Finnmark, Troms og Nordland enn fra Oslo og Akershus.
Morgenbladet mener åpenbart at det tyngste hensynet burde være at det skal stå omtrent like mange innbyggere bak hver representant, enten representanten er fra Oslo eller Finnmark. Det er også åpenbart at Morgenbladet er skuffet over at ikke dette hensynet ble gjennomført fullt ut i den nye valgordningen (Demokratiets ubehag, 7. august). Men det er ikke dermed et brudd på grunnleggende demokratisk tenkning.
Det er mange veier til innflytelse. Kunnskap er en av disse, og kunnskapsmakten er kanskje særlig konsentrert omkring universitetene (dette skrives ikke til forkleinelse for høyskolene) og andre forskningssentre som i hovedsak ligger i de store byene. Organisasjoner har også stor innflytelse, og de som virkelig teller blant disse, finner vi uten unntak i de samme byene. I disse byene er det trangt om plassen, for her finner vi samtidig de store private bedriftene som også har omfattende makt. Dette gir til sammen befolkningsrike strøk med svært store påvirkningsmuligheter.
Den nye valgordningen kompenserer for sentrums relativt sett enorme innflytelse via kunnskap, organisasjon og økonomi ved å tilføre distriktene flere representanter på Stortinget enn folketallet skulle tilsi.
Det heter seg at samfunnsutviklingen har gjort avstanden til politisk innflytelse mindre de siste tiårene fordi de fleste nå har internett. Men det betyr jo ikke at innflytelsen via kunnskap, organisasjon og økonomi samtidig har økt i distriktene på bekostning av sentrum. For at det skulle skje, måtte distriktene få en langt større andel i denne innflytelsen. Det vil konkret si blant annet mye mer forskning og mange flere større bedrifter i distriktene. Dersom det skulle skje, ville det være grunn til igjen å ta opp valgordningen til vurdering, for da ville behovet for å kompensere for sentrums innflytelse bli mindre. Men der er vi altså ikke ennå.
Det finnes imidlertid mange hensyn å ta. Et av disse hensynene er innvandrernes innflytelse, som Morgenbladet setter søkelyset på 7. august. En stor andel av våre innvandrere og deres norskfødte barn bor i det som upresist kalles Oslo indre øst, og det er nettopp Oslo indre øst som brukes av både valglovutvalget og Morgenbladet som eksempel på at geografisk nærhet samtidig kan være politisk avstand.
Manglende samsvar mellom folketall og antall representanter på Stortinget gjøres dermed til et problem for innvandrerne. Men løsningen på innvandrernes lave politiske innflytelse er neppe å gi Oslo de to ekstra representantene som den rene folketallsmodellen ville ha gitt. Jeg tror det kreves andre midler for å få bukt med den altfor lave stemmeandelen blant innvandrerne og partienes begredelige manglende vilje til å nominere dem på sikre plasser. Disse tre tingene henger sikkert sammen: Jo flere innvandrere på sikre plasser, jo større stemmeandel blant innvandrere og dermed større innflytelse. Men det er nok ikke valgordningen som vil sikre dette.
Lars Magnus Bergh Stipendiat, Institutt for offentlig rett, UiO