Debatt: Vær varsom
I likhet med Simen Sætres øvrige artikler, var reportasjen «De aller verste» 31. juli et stykke leseverdig journalistikk. Her fremkommer hans og Morgenbladets styrke som et nyanserende innslag i en mer og mer ensrettet norsk medieflora. At undersøkende journalister jevnlig går VG og Dagbladet etter i sømmene, er for offentligheten like viktig som at vi har statsstøtte for å beholde et visst massemedialt mangfold.
Ved å plukke fra hverandre og etterprøve noen av VGs mest banale generaliseringer og kildekritiske unnfallenheter, avkler Sætre effektivt det som må sies å være svært utbredte fordommer overfor øst-europeiske arbeidsinnvandrere i Norge. Særlig er det de rumenske tiggerne og spellemennene som blir uglesett, dog ikke av Minervas ugle. En så utsatt gruppe burde selvsagt få komme til orde når den i så høy grad er gjenstand for pressedekning. Og dette burde gi seg selv, kjennskap til Vær Varsom-plakaten eller ei.
Sætres reportasje har i så måte et dobbelt formål: På den ene siden å gi stemme til denne gruppen, som viser seg å være mer sammensatt enn mange gidder å tro, og avdekke det mangelfulle forholdet til Vær Varsom-plakaten hos «Norges største avis» på den annen. Dersom dette er betegnende for VG – kanskje også for tabloidpressen som sådan? – er det grunn til bekymring. Selvsagt skal ikke journalister til enhver tid gå rundt og tenke på Vær Varsom-plakaten, og la den bestemme alle deres journalistiske valg. Men skal den fungere etter hensikten, må Vær Varsom-plakaten, i det minste dens prinsipper og «ånd», være internalisert hos den yrkesgruppen den gjelder for. Der den fungerer som den skal, øver den en taus, men ikke ubetydelig innflytelse på journalistens hverdag.
Plakatens grunnprinsipper er rimelighet og redelighet. Og begge springer ut av verdier som nøyaktighet – Carl Justs mantra – ytringsfrihet og individets autonomi og ukrenkelighet. Målet er en vesentlig, opplysende formidling av informasjon. Sætre lykkes langt på vei i å nå disse målene, med ett unntak som skjemmer reportasjen noe: nøyaktighet. Han blander sammen kategoriene «romfolk» (sigøynere) og rumenere. Man sitter igjen med det forvirrende inntrykket at alle rumenere i Norge er romfolk. Eventuelt at rumenere og romfolk er en og samme ting, noe de altså ikke er. Er de rumenerne Sætre snakket med romfolk? Er det mange romfolk blant rumenerne i Norge, slik som i Romania? Mitt siste spørsmål er hvem som tar på seg oppgaven å sørge at for at Vær Varsom-plakatens punkt 4.13 – «feilaktige opplysninger skal rettes og eventuelt beklages snarest mulig» – blir etterlevd i dette tilfellet?
Av Steingrímur Njálsson
Sakprosaist og lektor i mediefag
Svar: Ettersom innsenderen her ønsker svar «snarest mulig», skal han få det med en gang. Bruken av «rom» og «rumenere» i artikkelen ble slik fordi 1) den aktuelle saken kritiserer politiet og medier, som bruker «rumener», «romfolk» og «sigøynere» om hverandre. Artikkelen må dermed forholde seg deres begrepsbruk – hvis politiet snakker om «rumenere» kan vi ikke slutte at de mener «rom». 2) Selv om den omtalte gruppen trolig i hovedsak består av rumenske romfolk, er også andre rumenere involvert, for eksempel var en av gatemusikantene vi intervjuet ikke rom. 3) Folk har sammensatte identiteter, og i offisiell sammenheng (politiet) er statsborgerskap foretrukket fremfor etnisk gruppe (som ikke står i pass et cetera). Dermed bruker vi for eksempel «nigerianer» om folk som vil definere seg som «hausa», «yoruba», «igbo» et cetera. Til dette skal tillegges at begrepsbruken om romfolk generelt er uavklart, fordi «sigøyner» antas å være støtende for enkelte, mens «romfolk» ikke er innarbeidet. Takk for innspillet – vi vil forsøke å forbedre begrepsbruken ved senere anledninger.
Av Simen Sætre
Sakprosaist og fusker i mediefag