Debatt

Til forsvar for det uforsvarlige

Kunstdebatt

Når man har trampet over nok grenser og normer, stifter man før eller senere bekjentskap med samfunnets underliv: En impotent penis som klasker en i fleisen. Eller, la meg si det mer sofistikert: Man lærer raskt hvordan sanksjonssystemer og lovverk fungerer, hvor grensene for frihet går, og ikke minst: Hvem som tjener på at grensene er opptegnet der de er. Man plasserer seg i fokuspunktet for moderne sosiologi: Et øde landskap mellom begrepene aktør og samfunnsstruktur. Jeg tror det er dette som tenner interessen hos en del kunstnere som omfavner kriminalitet som en del av sin praksis. Mine egne erfaringer på kanten av loven, har lært meg hvor rotfestet moralen og lovlydigheten ligger hos oss i Norge: Hvor dypt alle ønsker å forsvare den, heller enn å diskutere den.

I vårt fragmenterte økonomiske system finnes det ikke gode forutsetninger for en kollektiv motstandsbevegelse. Arbeidsorganisasjonene har for lengst mistet piffen, og omfattende konsummuligheter bedøver vår kritiske sans. Motstand? Mot hva? Eller: Kritisk tenkning mer som en hobby. Det er under disse fastbrente stjernene, og under denne kjedelige nattehimmelen, at den tilsynelatende retningsløse neokriminelle kunsten må ses. For det er det eneste stedet man kan fange dens råtne lys.

Da Jean Genet var på reise i Nazi-Tyskland, skal han ha tatt en liten pause i sin kriminelle praksis. Han ytrer i Tyvens dagbok at hele det nazistiske systemet var kriminelt. Det fantes intet behov for en tyv til å dekonstruere etablerte strukturer, for de var tydelige som dagen, med en opplagt kriminell stat som kjernepunkt. Men hva med vakre, flinke Norge anno 2009? Kanskje Jean Genets disipler har et og annet å utrette i dette fredslammede landet? For de kriminelle tendensene, det være seg hos rotløs ungdom eller hos reflekterte ikonoklaster på kunstakademiet, er blant de få innslagene av reell avvisning av samfunnets grunnstruktur (og det den er tuftet på). Selv om kriminaliteten tidvis er infantil, selv om den ikke foreslår noe alternativ, selv om den tidvis er narsissistisk, og selv om den er stygg, bærer den på en av de få radikale kimene i vår vidunderlige nye verden.

De som avviser de neokriminelle kunstmiljøene som barnslige, har muligens det til felles at de ikke opplever den norske samfunnsmodellen som grunnleggende problematisk. Lenge leve.

Marco Demian Vitanza

Skribent

Mer fra Debatt