Kildebruk
Kjartan Fløgstad viker ikke og flytter ikke et komma i striden med Tore Pryser om romanens forhold til sine kilder i Morgenbladet 17. juli. Det er vanskelig å være uenig med Fløgstad, som vil «bevare romanen som et rom der en kan drøfte forholdet mellom løgn og sannhet på en annen måte enn i andre typer prosa.» Hvilket for Fløgstad bare er mulig om han ikke nevner sine kilder. Men selv med et visst mon av akademisk redelighet overfor kildene, går det an for skjønnlitterære forfattere å holde fast på Fløgstads prinsipielle standpunkt.
For det finnes en type kildeangivelse som Pryser sikkert ville bli begeistret for, og som Margaret Atwood praktiserer i sin roman Alias Grace. Atwood skriver her ikke bare et fem og en halv siders etterord der hun gjøre rede for romanens faktabakgrunn, hun bruker også ytterligere to og en halv side på å si takk til en rekke arkivarer og bibliotekarer, og å navngi åtte aviser/tidsskrifter, cirka tyve fagbøker, to skjønnlitterære bøker samt sitt eget fjernsynsdrama som kilder for romanen. Likevel rommer romanen det grunnleggende spørsmålet om sannheten om et menneske eller en hendelse kan nås, og hva en sann historie egentlig er. Romanen er ikke mindre roman på grunn av denne åtte sider lange kildelisten.
De fleste gjør det selvsagt kortere. Som for eksempel P.O. Enquist i Boken om Blanche og Marie: «Dette er en roman. Jeg har benyttet faktamateriale for å skrive nettopp en roman og avstår derfor fra å katalogisere de arbeidene jeg har benyttet meg av. Når det gjelder Curie-stoffet vil jeg likevel nevne … » Enquist nevner da spesifikt tre verker han har anvendt i arbeidet. Den første del av sitatet viser dog at når Enquist angir kilder skyldes det ikke at han har et annet standpunkt til romanens status som fritatt for kildetvang enn Kjartan Fløgstad, og Enquist sier også tydelig i et intervju med Vinduet (Nr. 4. 1977) nettopp hvorfor romanen er underlagt andre regler enn Tore Prysers fagforskning. Fiksjonen, romanen kan «skape en kritisk bevissthet, en slags immunisering mot propaganda», den kan «syntetisere problemstillinger, gjøre dem tydeligere. Det er jo faktisk slik at den rene dokumentasjon i enkelte tilfelle kan spille rollen som det rene røkslør over virkeligheten istedenfor det motsatte».
Vi skal nettopp ha en litteratur som stiller spørsmål ved de vedtatte sannheter som Pryser og fagviterne stiller opp, og ved begrepet sannhet overhodet. Men det er vel ikke faktaene i seg selv som stiller spørsmål, men måten de er bearbeidet estetisk på, og det vil ikke være den minste forringelse av romanens estetiske kvalitet, dens romankarakter, om et kort etterord nevnte hvor faktaene kommer fra.
På den annen side: Hvem har ikke opplevd at den mest interessante historien i en avhandling eller fagbok sto i en fotnote?
Jan Olesen
Cand.philol.