Debatt

Religion uten rus?

Religion

Det er positivt å se at en religionsviter som Asbjørn Dyrendal (Morgenbladet 19. juni) tar så godt imot et innspill fra «sidelinjen», som boken Sjelens Sult er. Faget religionsvitenskap har altfor lenge forsøkt å se på menneskelig aktivitet og adferd helt avsondret fra den empiriske forskningen innen fag som psykologi, nevrologi og antropologi. Men nettopp fordi han regner med at det ikke «kommer noe bedre på norsk med det første», er det viktig å kommentere et par poenger som tydeligvis volder litt problemer.

Til tross for at Dyrendal mener min religionsforståelse er «preget av en vestlig og luthersk tradisjon», skriver han likevel at boken har «et overdrevent og ensidig fokus på ekstase, rus og mystiske opplevelser i religion» og «fascinasjonen for visjoner og rus» som gjør at «deler av kildeutvalget blir noe merkelig».

Min påståtte «fascinasjon for visjoner og rus» (i to kapitler av 25, mer skal ikke til før alarmen går) er rett og slett en erkjennelse, basert på et omfattende forskningsmateriale, av at dette faktisk er ting man ikke kommer utenom hvis man skal forstå religionens opphav, vekst og betydning. Når Dyrendal hevder at «i undersøkelser forteller de fleste religiøse mennesker at de ikke har hatt disse mystiske opplevelsene», er dette faktisk hva jeg selv skriver (se for eksempel s. 95). Men det sier lite om disse tingenes betydning for religionen: For det første er ekstraordinære opplevelser noe som underkommuniseres sterkt i vår kultur. Hva folk gjør i praksis, forteller en annen historie, og da tenker jeg ikke bare på (ny) religiøs søken, men jakten på ekstase ved hjelp av ulike virkemidler. Går vi til andre kulturer, er bildet et helt annet: Tenk på amerikansk evangelisme, katolske og hinduistiske festivaler, sufismen, ekstaseteknikker i afrikanske og afroamerikanske kulturer, og så videre. Men viktigere er det at religionenes opphav og fornyelser, i nesten alle kjente tilfeller har ekstraordinære opplevelser som basis. Hva hadde kristendommen vært uten Paulus’ visjon på veien til Damaskus, hva hadde islam vært uten Muhammeds møte med erkeengelen Gabriel? Disse visjonene fikk tusener av mennesker til å tro på noe som fortonet seg som oppspinn.

Her kommer nevrologien og psykologien inn: To av de viktige kjennetegnene ved slike ekstraordinære religiøse opplevelser er nemlig at de kjennes som både unormalt viktige og unormalt virkelige. Forskningen har ikke noen endelig forklaring på hvorfor, men det kan se ut som om religiøsitet har «kapret» motivasjonsmekanismer som har vært viktige for artens overlevelse. Som Newberg og d’Aquili har vist, bruker religiøse opplevelser de samme hjernestrukturene som aktiveres under sex.

I Vesten vil vi helst ikke vite for mye om ekstase eller det ubevisstes betydning. Også religion blir forstått som en rasjonell affære, noe som gjør oss ute av stand til å forstå den kraften som ligger i religionen. Det er dette Sjelens Sult, basert på empirisk forskning, forsøker å rette opp, og som er den røde tråden Dyrendal etterlyser.

Bjørn Vassnes

Forfatter av Sjelens Sult – Hva er egentlig religion?

Mer fra Debatt