Liberalisme
I et innlegg med tittelen «Nyautoritære tendenser» 19. juni, griper Carl Müller Frøland fatt i min uttalelse om at det er kollektivets problemer som utgjør de genuine politiske problemene, med myndighetenes handlingslammelse overfor klimaendringene som eksempel. Frøland mener min «analyse svikter på dette helt vesentlige punktet, siden [jeg] helt overser de problemene individet står overfor».
Jeg begriper ikke hvordan Frøland kommer fra nevnte uttalelse til sin anklage. Halvparten av hans innlegg er viet myndighetenes omgjøring av universitetet til en såkalt kunnskapsbedrift. Frøland skriver at reformene har ført til en «umyndiggjøring av enkeltforskeren; systemet er blitt styrket på bekostning av individet». Min artikkel «Et universitet i markedets bilde», publisert i Aftenposten 5. april 2003, advarer mot de samme tendensene til undergraving av fagenes egenart og forskerens autonomi. Artikkelen startet en langvarig debatt der jeg i tur og orden la meg ut med daværende rektor, HF-dekan og studiedekan. Linjen kan trekkes frem til avsettelsen av professor Nedkvitne ved Universitetet i Oslo denne vinteren; en kollega hvis protest overfor ledelsen jeg støttet ved å delta i hans støttegruppe.
At jeg, slik Frøland påstår, ikke skulle ha «forståelse for individets utfordringer» i kjølvannet av de siste tiårs NPM-reformer, motsies også av en rekke utsagn i Morgenbladet-intervjuet som Frøland viser til. I kapittel etter kapittel i boken Frihetens forvandling, gjelder bekymringen hvordan den enkelte medarbeider umyndiggjøres. Det stemmer imidlertid at Frøland og jeg ser ulikt på karikaturstriden, slik en debatt i herværende spalter for drøyt to år siden viste.
Når presset som enkeltindividet utsettes for fra overordnet nivå er nevnt, er det imidlertid tid for å returnere Frølands anklage: Frølands analyse svikter på et vesentlig punkt ettersom han synes ute av stand til å se at politiske problemer ikke bare er et anliggende for det berørte individ, men for kollektivet de som borgere inngår i. Her handler det om den dialektikken mellom privat og offentlig autonomi som Habermas i disse dager så behørig feires for å ha latt et par generasjoner intellektuelle erkjenne betydningen av. Politiske anliggender er fellesskapets anliggender, slik både finans- og klimakrisen illustrerer: de angår alle, og kan bare løses effektivt gjennom ekte lederskap på overordnet politisk myndighetsnivå, nasjonalt og globalt. Å handle effektivt politisk, vil si å sam-handle, slik Hannah Arendt viste. Denne tilnærmingen til politikk er uatskillelig fra den vestlige moderniteten, hvori inngår liberalismen, og motsies på ingen måte av henvisningen til at ofrene for kritikkverdige reformer og avgjørelser på politisk-institusjonelt nivå alltid er så mange, eller få, unike enkeltindivider.
Arne Johan Vetlesen
Professor i filosofi, UiO