Dødshjelp
I en kommentar om eldreomsorg og aktiv dødshjelp, brukte jeg mesteparten av plassen på Else Panagiotakis bok Adjø Felicia. Hjemmesykepleier i det rike Norge (2009). Jeg var også innom Kari Wærness" anmeldelse av boken i siste utgave av tidsskriftet Prosa, og reagerte på den lite rause tonen, som jeg mener er en del av problemet hun peker på i anmeldelsen: manglende respekt for erfaringskunnskap.
Det er ikke lett å vite hvor man skal begynne å svare på den typen vranglesning som professorens tilsvar til meg i forrige uke representerer. Hvorfor så sur?
Jeg tror ikke, som Wærness antyder, at aktiv dødshjelp er en nødvendig politisk konsekvens av Panagiotakis bok, og jeg oppfatter den heller ikke som et argument for en slik praksis. Bokens kvalitet ligger i den presise beskrivelsen, som overlater til leseren å trekke konklusjonene. Forskningsrapportene er ikke uforståelige, de er kjedelige. Nesten like sexy som de blå plastikkskotrekkene hjemmehjelpen bruker, istedenfor innesko.
Wærness tar feil når hun tror at Panagiotaki trenger «tyngde» fra forskningslitteraturen for å være politisk relevant. Det er forskningsrapportene som trenger Panagiotakis drahjelp. Wærness burde klappe i hendene av glede: Endelig! En bok beregnet på et allment publikum, som setter problemene hun er opptatt av på dagsorden. I stedet velger hun å furte fordi forskningen ikke er konsultert.
Marit K. Slotnæs
Debattredaktør, Morgenbladet