Debatt

Normale variasjoner er ikke lengre tillatt

Diagnoser

Einar Kringlen skriver i en kronikk i Morgenbladet 22. mai hvordan sjenanse, med god hjelp fra legemiddelindustrien, har gått fra å være en naturlig variasjon i menneskets adferd til å bli en psykiatrisk diagnose. Jeg deler Kringlens bekymring rundt omfattende diagnostisering, men mener problemet er større enn som så: det er ikke bare sjenanse som er blitt en diagnose.

Vestlig psykiatri har med diagnosemanualene ICD-10 (International Statistical Classification of Diseases) og DSM (Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders) utviklet seg fra å behandle galskap i en medisinsk modell til å omfatte en aggressiv sykeliggjøring av livets variasjoner.

Psykiatrien som profesjon tilhører medisinen og baserer seg på den naturvitenskapelige metode. Gjennom empirisk observasjon skal sykdom avdekkes, klassifiseres og kategoriseres, for best mulig å si noe om etiologi og adekvat behandling. Det psykiatrien glemmer er at psykiske lidelser ikke blir oppdaget slik legen oppdager en svulst. Psykiske lidelser blir konstruert, basert på vår til enhver tids kulturelle forståelse av normalitetsbegrepet. Vi må huske at den måten psykiatrien kategoriserer (diagnostiserer) verden på ikke nødvendigvis er den eneste måten å kategorisere på, og at vi ofte forveksler de kategorier som skapes med virkeligheten. Man står altså i fare for å tro at noe eksisterer bare fordi det har et navn. Dermed kan man argumentere for at diagnosemanualene er et kulturelt dokument, som kamuflert av et vitenskapelig slør forteller hva som er verdsatt i samfunnet.

Vi er nødt til å anerkjenne at vår forståelse av normalitet og anormalitet, sykt og friskt er normative kategorier og dermed kulturelt påvirket. Ingenting er sykt med mindre vi forstår det som sykt. Psykiatriske kategorier (diagnoser) er faktisk bare sosiale konstruksjoner og representerer sjelden faktakunnskap om mennesket.

Utviklingsforløpet for diagnoser er klart – først blir en adferd, tanke eller følelse som avviker fra vårt snevre normalitetsbegrep avdekket. Deretter finner man et medisinsk navn og utvikler et fint akronym, som for eksempel OCD. (Noen som husker hvor det ble av MBD?) Kunnskapen om «sykdommen» begynner å spre seg i samfunnet og dens medlemmer starter med selvransakelse der noen kanskje vil finne det «avvikende» igjen hos seg selv. Videre begynner helsepersonell å utvikle kartleggingsinstrumenter for «sykdommen». Legemiddelindustrien ønsker også å delta og støtter en omfattende biologisk forskning som har som formål å avdekke de biologiske korrelatene og kausale mekanismer bak «sykdommen». Alt for å utvikle psykofarmaka mot en «sykdom» som ikke er noe annet enn et resultat av vår samtids innsnevring av normalitetsbegrepet. Normale variasjoner er ikke lenger tillatt. Tristhet, sorg og frykt er blitt sykeliggjort, det vil si noe man ønsker å fjerne.

I de vestlige samfunn er det i all hovedsak psykiatrien som institusjon som definerer hva som er anormalt. Det er problematisk at den institusjonen som er satt til å tilby behandling for psykiske lidelser er den samme institusjonen som definerer hva som er sykt. Dette setter psykiatrien i en særegen posisjon: muligheten til både å styre tilbud og etterspørsel av psykiatriske helsetjenester.

Forskning på hva som er virksomt i psykoterapi viser at det å møte klienten som et subjektivt og unikt vesen er særdeles viktig. Psykiatriske diagnoser innordner derimot individet etter deres avvikende mønstre og er mer opptatt av å finne de patologiske fellesfaktorene hos dem som faller i kategorien. Dette kan føre til at behandlere går i fellen og møter individet som en representant for en kategori, og ikke som et unikt, subjektivt vesen med håp, ressurser, drømmer og muligheter.

Pål Christian Dybvik

Psykologstudent, Tromsø

Mer fra Debatt