Norsk film
Film som kunst og film som kultur – det er et poeng å skille disse begrepene, selv om de innimellom kan forenes. Hvis vi for enkelthets skyld sier at kultur er det som gjør kommunikasjon mulig, er film som kulturuttrykk det gode møtet mellom filmfortellingen og det store publikummet. Filmen er et massemedium og bekreftes som sådan. Da er den gode fortellingen viktig, og også hvordan den fortelles.
Kunst som begrep kan, også forenklet sagt, defineres som et nyskapende, estetisk kulturuttrykk, som ikke trenger å ha verdi utover seg selv. Mange vil nok likevel mene at kunstneren vil ønske å berøre enkeltindividets sanseopplevelse. Uansett er kunstuttrykket kulturelt definert av samfunnet og den tid og sammenheng kunstneren opererer i. Som sagt er jeg omtrentlig i mine definisjoner, men de skulle kunne dekke den tosidige løpende debatten norsk film er til del.
Jeg er enig med Erlend Loes vurdering av Aksel Kiellands kronikk i Morgenbladet 29. mai: Loe mener Kielland har litt for mange løse tråder som ikke danner et bilde å bli helt klok på. Imidlertid har han flere gode observasjoner og peker på en rekke faktorer som bør kunne ligge til grunn for en konstruktiv debatt. Blant annet problematiserer Kielland begrepet «norsk film», men blander det sammen med (det nå nedlagte) produksjonsselskapet ved samme navn. Snarere var det vel slik at produksjonsselskapet tok seg til rette i forbindelse med navnevalget – med gode hensikter! Påstanden om at vi ikke kan bruke begrepet som sådan er da en smule underlig? Vi bruker det som en selvfølge – og som merkelapp – eksempelvis om fransk, italiensk, koreansk film, fordi de er produsert og lansert som sine lands filmer. Jeg tror det for dem ville være utenkelig å gi avkall på en slik merkelapp. At vi så får et stadig mer komplekst finansieringssystem gjør ikke at man legger bort «avsenderadressen» når man skal ut i verden med filmen.
Kielland kommer også med postulatet «filmproduksjonsmiljøet har lagt seg til en praksis hvor man ganske enkelt produserer det som får støtte til å produseres». Dette er i beste fall polemisk, i verste fall et uttrykk for mangel på kunnskap om og kanskje en smule forakt for både filmarbeider og støttegiver. Mange av oss vil med tyngde hevde at vi trenger et offentlig støttesystem så vel som et visst volum for å kunne dyrke både den særegne stemmen og den brede folkelige fortellingen. Vi ville være en fattig filmnasjon hvis vi ikke skaper rom for begge.
Det er imidlertid all grunn til å reflektere over Kiellands utsagn: «Norsk film er ikke så ille som alle skal ha det til. Norsk film er ikke så bra som alle skal ha det til. Norsk film er et sted midt imellom.» Vi lager flere filmer som mange vil se, men som neppe kan sies å bringe oss ut i verden som filmnasjon. Vi ser sjelden geniet utfolde seg verken i første eller andre film, men vi kan fornemme en stemme, et grep. Derfor er det avgjørende at vi har støttemidler og en filmpolitikk som sikrer at disse stemmene får utviklet seg.
Når Kielland etterlyser en mer profesjonell kritikerstand og mer profesjonell mediehåndtering av film også som kunstuttrykk, støtter jeg ham uforbeholdent. Vi har i dag mest – og ofte riktig bra – forbrukerveiledning i filmdekningen, og vi har helt klart minst av den seriøse filmkritikken og filmdebatten. Man klarer ikke engang i lisensbaserte NRK å holde seg med et seriøst filmagasin i fjernsynsformat. Det er et tankekors at filmen som visuell kunstart og som kulturytring ikke finnes verdig et fjernsynsprogram!
Denne delen av Kiellands kronikk er det interessant å følge opp, denne ballen burde mange ønske å ta videre. Jeg siterer Erlend Loe avslutningsvis: Vi er på vei. Vi har flyttet oss og vi fortsetter å flytte oss. Jeg slår følge med Loe i hans tilslutning til Kiellands forsøk på å sirkle inn «hva som et råttent i filmlandet Norge». For at vi skal kunne flytte oss – stadig vekk.
Vigdis Lian
Tidligere direktør, Norsk filminstitutt