Gardell
Religionen har, etter år i dødsriket, atter innfunnet seg i det offentlige ordskiftet. For oss som sysler med det teologiske, er det ingen ulempe at kjendiser som Jonas Gardell bringer til torgs personlige eller populærvitenskapelige betraktninger over religionen; og når Morgenbladet velger å anmelde Gardells bok, som ennå ikke er kommet ut på norsk, vitner det om finesse fra avisens side.
Der er mye godt å si om komikerens bok, men jeg ble allikevel en smule forbauset da jeg leste Kari Løvaas’ omtale over to sider; anmelderen avrunder med en personlig bekjennelse: «Selv setter jeg meg gjerne ved føttene til Jonas’ Jesus for å lære av ham.»
Har man ikke her forvekslet kritikerens rolle med disippelens? Torde ikke også en bok om den historiske Jesus kunne behandles med adekvat distanse? Og er ikke et problem med Gardells bok at han som disippel kler seg i den distanse som rettelig tilkommer kritikeren og således skaper den religion han selv søker?
Pietisme og lavkirkelighet har brakt oss den forestilling i Norge at religion er barnetro, noe man ikke behøver å beskjeftige tanken med. Nettopp en slik holdning er det Gardell langer ut imot – og godt er det – men det er ikke dermed sagt at han treffer. At komikeren i likhet med Dan Brown forteller fritt om den tidlige kirkehistorien, kan ikke holdes imot ham, men når han også i likhet med Brown krydrer fremstillingen med tidligere tiders bibelforskning og serverer retten som en slags historisk vitenskap, bidrar det til å forkludre.
For eksempel griper forfatteren til den gamle historien, som enhver teologistudent kjenner, om at tegnet fra Jesaja 7,14 ikke er en jomfru, men en ung kvinne. Denne diskusjonen er imidlertid like gammel som Kirken og derfor ikke spesielt godt egnet som fellende argument mot jomfrufødsel. Hvorfor forresten dette forbistrede korstog mot jomfrufødselen? Å dernest bruke det til å underbygge en teori om at Jesus var lausunge, fremstår ikke akkurat som etterrettelig, enn si historisk vitenskap. Men ettersom «besvangringen ved Den Hellige Ånd nok er en forskjønnende etterkonstruksjon», er det klart én gang for alle at den uskjønne snusfornuften til syvende og sist overgår all annen fornuft og at det enkle nok er det beste.
Bibelforskere har oppigjennom, og særlig for om lag hundre år siden, hatt en rekke relativt spekulative teorier; anvendes et eklektisk utvalg av disse teoriene som fundament å bygge hus på, kan der naturligvis oppstå alle slags skeive byggverk. Vil man gjerne at den eneste historisk sikre viten vi skal ha om Marias sønn, er at han manglet tenner og spiste med syndere i et bilde av Elisabeth O. Wallin, så er det nok mulig å eksegere seg frem til det, men skal en først snakke om sikker historisk viten, er vel heller ikke tanngarden eller måltidsfellene hugget i sten?
«Urkirkens ledere var mye mindre opptatt av den fattige snekkersønnen fra Nasaret, enn Jesus etter oppstandelsen,» heter det noe misbilligende hos Gardell via Løvaas – burde man ikke ha fokusert mer på tennene hans? Men, spør jeg, tror dere ikke kanskje at urkirkens ledere nettopp selv var snekkersønner? De behøvde ingen ny snekker; de hadde vel selv løse tenner og trengte en Gud som kunne helbrede og frelse?
Jeg kunne nevnt mange flere problematiske sider ved Gardells fremstilling, men spørsmålet er om ikke disse burde ha vært diskutert i anmeldelsen i Morgenbladet?
At Gardell vil skrive frem sin egen hjertens Jesus – og gi ham en historisk glorie – er så sin sak, men når anmelderen istedenfor å drøfte dette som hun kaller «Jonasevangeliet», bekjenner seg til det nyskrevne evangeliet om en komikers personlige trosreise, skriver hun Jonas ut av historien og avisleseren inn i agnostisisme.
Thomas Arentzen
Stipendiat i oldkirkehistorie ved Lunds universitet