Fritt ord
Marit Slotnæs' kommentar til årets Fritt Ord-tildeling i Morgenbladet 30. april er innsiktsfull og skarp. Men er det god sammenheng mellom analysen og konklusjonen?
Det hevdes at folkets røst er gitt verdighet ved prisutdelingen. Kan det ikke like gjerne være motsatt? Ved å se bort fra et krav om vilje til å forholde seg åpent til meningsmotstandere, har kanskje Fritt Ord bidratt til å holde den offentlige debatten på et lite «verdig» plan. Slotnæs påpeker at det ikke er «hva Monsen mener, men måten hun har meninger på, som vekker uvilje». Monsens tekster befinner seg på et «erklæringsnivå, uten åpninger for virkelige samtaler av noe slag». Det samme kan vel sies om mange ytringer fra Monsens meningsmotstandere etter prisutdelingen. Dyrker ikke da Fritt Ord munnhuggeri, under dekke av påstander om verdifull offentlig meningsbrytning?
Holdningen synes å være at idealet «fritt ord» kan dyrkes som noe totalt objektivt og frittstående. I et menneskelig samfunn representerer dette en illusjon. Det virker ikke sannsynlig at prisen er tildelt Monsen uten at man overhodet har vurdert om hennes synspunkter fortjener støtte. Det samme må ha vært tilfellet da Friele i sin tid fikk prisen. Det innebar selvsagt en anerkjennelse av at kamp for homofile og lesbiskes rettigheter var berettiget. Det er et problem at «Fritt Ord-idealistene» ikke er villige til å innrømme slikt. I så måte er Fritt Ord-styrets svar på Aftenpostens spørsmål 30. april, om deres politiske og religiøse tilhørighet avslørende. Samtlige påberoper seg enten en total nøytralitet eller nekter å svare på spørsmålet. Jeg tror komiteen har sett på Monsens meninger med noen grad av sympati, samtidig som de har ment at noen hindrer synspunktene i å bli hørt. Gitt at styret består av menneskelige individer, kan det vanskelig være annerledes. Men gjør de da et godt stykke arbeid ved å velge Monsen som prisvinner?
Kjell Fredrik Løvold
Styremedlem Lillehammer Venstre