Annonse
04:00 - 22. mai 2009

Fri diktning

Annonse

Nina Witoszek

I et intervju med Lasse Midttun i Morgenbladet 15. mai sier Nina Witoszek at jeg reagerte med irritasjon, men ikke med raseri, da jeg leste det hun skrev om meg i sin nye bok. Det er riktig. Men siden hennes feiltolkninger nå blir gjengitt i andre medier, har jeg ikke annet valg enn å nevne årsakene til irritasjonen.

For det første skriver hun at jeg, da jeg for tre år siden intervjuet Shah Mohammed Rais (Åsne Seierstads «bokhandleren i Kabul», red.anm.), spurte ham om burkaer og at han svarte noe om sanden i Afghanistan. Det er bare tull. Jeg snakket med ham om forskjellene mellom Afghanistan og Norge, og oppfattet verken før eller etter samtalen at bestillingen gikk ut på et tredjegradsforhør om menns behandling av kvinner i hans hjemland. Hans kone dekket ikke engang til håret, så hvorfor skulle jeg ha spurt ham om burkaer? Witoszeks «referat» er fri diktning.

For det andre skriver hun at jeg i min bok Kampen om fortiden (som utkom i 1996, og ikke i 2006, som hun skriver) går inn for å bygge ned nasjonale myter. Innvendingen er at mennesker har behov for myter. Enten har hun ikke lest boken, eller så har hun ikke forstått den. Det første er mest sannsynlig, ettersom det hadde vært nok å lese kapitteloverskriftene (kapittel 6 heter f.eks. «Mytens nødvendighet») for å se at hennes «motargument» mot meg er det samme som mitt eget argument.

Kampen om fortiden tar utgangspunkt i menneskers universelle behov for å sette sin egen historie inn i en større, meningsfylt sammenheng (altså en fortelling av den typen vi vanligvis omtaler som en myte), og spør hvilke nye myter, eller nytolkninger av eksisterende myter, som kan fungere sosialt og kulturelt inkluderende i vår turbulente, transnasjonale tid. Det er selvfølgelig lov å mene at problemstillingen er irrelevant, eller at mine svar er dårlige, men så får man heller si det istedenfor å argumentere mot fiksjonen THE.

Nå er kildehenvisningene i Nina Witoszeks bok nokså omtrentlige jevnt over, men når hun gjengir mine angivelige synspunkter, bruker hun faktisk sitattegn. Setningen om «å bygge ned de nasjonale mytene» står imidlertid ikke noe sted i Kampen om fortiden. Morgenbladets lesere kan eventuelt selv sjekke hva som står der, da boken er gratis tilgjengelig på http://folk.uio.no/geirthe/Myter1.html.

Til slutt vil jeg gi Witoszek rett i at jeg trolig tilhører «det tvisynte venstre» slik hun kjennetegner denne ideologiske retningen. Spørsmålet er imidlertid om det ikke mangler en kategori i hennes typologi over norske intellektuelle. Jeg tenker særlig på dem som har for vane å innkassere billige poenger ved å stemple sine stråmenn som «politisk korrekte» slik at de selv kan fremstå som modige, ærlige og ikke minst moralsk uklanderlige. Hva skal vi nå kalle dem? Sannelig om jeg vet. Kanskje Nina Witoszek selv har et forslag til en merkelapp?

Thomas Hylland Eriksen

Professor, CULCOM

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Akkurat nå er det opptil 50 prosent rabatt. Bli abonnent
Annonse

Toje leser De helliges leir mest som et oppgjør med selvforaktende idealister. Dette er ganske utrolig.
DAB er kringkasting akkurat som FM, og må ikke forveksles med internettradio.
At noen så kaller meg terrorist, kan jeg leve med, selv om det ikke er sant.
«Nasjonalmuseet avhender ikke kunst, som private samlere.Vårt forvaltningsoppdrag strekker seg langt inn i fremtiden.»
«Samfunnet frarøves en viktig kontrollmulighet for å avverge justismord.»
«Frykten for at Norge skal være utsatt for feilinformasjon og løgner i russiske medier er overdrevet.»
«For å utkonkurrere den tradisjonelle vevevirksomheten på 17–1800-tallet, så måtte det en mekanisk vevstol til.»
«Det å angripe sin egen befolkning med illegale våpen og beleire sivile områder, slik som i Madaya, er krigsforbrytelser.»
Hvor har vi støtt på en slik retorikk før? Om jeg ikke husker feil, var det i George Orwells roman 1984.
«LCP burde i prinsippet gjelde alle gamle skrøpelige i hjem eller sykehjem.»
Vi føyer oss lydig til de politiske og sosiale prosjektene lansert av de som kom før oss.