Dannelse
Professor Bernt Hagtvet skriver om «hva norske studenter bør lese» (Morgenbladet 30. april). Han argumenterer for et kurs i humanioras tekstkanon, med døme fra pensum ved Yale, der førsteårsstudenter må lese et utvalg klassiske verk. «I original, naturligvis», legger han til. Lista inneholder tekster fra Homer, Bibelen, Dante, Luther og andre. Alt dette er vel og bra (skjønt jeg tviler på om nye Yale-studenter, leser et slikt pensum «i original»?).
Dessverre bygger Hagtvet slike ideer om akademisk dannelse på ubegrunna påstander om forfall i høgre norsk utdanning. Den er, ifølge Hagtvet, «senket i en lammende frykt for å støte studenter fra seg med krav». Professor våger ikke å «utfordre» sine studenter. «Kvalitetsreformen» kan føre til kvelning av studenters «erkjennelsesiver». Holdningen hans her vitner om akademisk jåleri, ikke dannelse.
Mange amerikanske college har slike innføringskurs i humanioras tekster som Hagtvet nevner. Når vi ikke får gjennomført slike begynnerkurs i norsk akademisk liv, så har det intet med slappe professorer å gjøre. Årsaken kan like gjerne være å finne i en stram universitetsmodell. Alle som har undervist i slike amerikanske kurs som Hagtvet etterlyser, veit at der kommer professorer fra ulike fagmiljø sammen for å undervise på tvers av sine fag. Utradisjonelt. En filolog leder ei gruppe gjennom en preken av Luther, en teolog kan føre studenten gjennom The Waste Land. Det er dannelse. Ideen er god. Det er ikke Hagtvets rammefortelling.
Øyvind T. Gulliksen
Professor, Høgskolen i Telemark, Bø