Debatt

Slapp av litt, Ida

Abort

Jeg må ta til motmæle. Rett og slett fordi det ikke føles hundre prosent greit å bli sablet ned og kategorisert som fordekt abortmotstander, når mitt anliggende som intervjuobjekt i Maria Reinertsens artikkel i Morgenbladet 3. april var å bidra til en oppfølging av fjorårets debatt om abort som tabu.

Reinertsen ønsket å intervjue meg fordi jeg var den eneste som den gangen sto frem med egen erfaring under fullt navn. Hun ville at jeg skulle fortsette med det.

At intervjuet ble delt opp og satt som innledning og avslutning på noe som ikke var mitt, forundret meg, men jeg bestemte meg for å lese med blide briller, fordi jeg følte intensjonen var god: Er du en av dem som sliter med følelsesmessige ettervirkninger av abort og savner et forum der du åpent kan snakke om det, så fortvil ikke. Selv om helsevesenet ikke følger opp, så finnes internett. Der er det plass. Da jeg tok abort, fantes det ikke noe internett slik vi kjenner det i dag.

Dessverre var det ikke alle som leste med de samme brillene. Derfor er visse oppklaringer nødvendige. For å banke det fast først som sist: Jeg er for fri abort. Gjennom abortloven (og tilgang på prevensjonsmidler) har norske kvinner oppnådd råderett over egen kropp, og dermed eget liv. Det er jeg glad for!

Jeg har også selv hatt glede av loven. Jeg tok abort, og fra det øyeblikket jeg tok avgjørelsen, visste jeg at den var riktig. Lenge etter opplevde jeg likevel en dyp sorg. Den kom som en overraskelse, og jeg følte sterkt at det ikke var plass for den, fordi jeg selv var skyld i den, så jeg delte den ikke med noen.

Ida I. Bergstrøm skriver i sitt innlegg i Morgenbladet 17. april om sin abort, som hun følte lettelse ved: «Jeg følte instinktivt at jeg ikke burde dele min abort med omverdenen, da ville jeg oppfattes som uansvarlig, seksuelt løssluppen, promiskuøs, uforsiktig. Jeg burde skamme meg. Skylde på meg selv. Og jeg fordømte nok ganske innstendig meg selv i noen måneder.»

Bergstrøm er en oppegående kvinne som er for fri abort. Likevel fordømte hun seg selv. Skammet seg. Hvorfor? Jeg skammet meg nok også, selv om min skam hadde en annen kontekst enn Bergstrøms. Jeg skammet meg over å føle sorg for noe jeg selv hadde det fulle og hele ansvar for. Hvorfor?

Mer enn 30 prosent av Norges kvinnelige befolkning tar abort én eller flere ganger i livet. Vi har alle våre helt personlige grunner, og de er alle like gode. Dessuten er det lov! Likevel snakker vi ikke om det, i hvert fall ikke om følelsene. Om de er sånn eller slik spiller ingen rolle. Det er tredve år siden loven så dagens lys, og fremdeles er abort et ikke-tema! Kan det handle om denne uforklarlige følelsen av skyld og skam, som popper opp uansett bakteppe?

Det er i alle fall den som gjør at jeg nevner abort «… i samme åndedrag som incest, alkoholisme og voldtekt» – fire tabuer som består i et samfunn som misliker tabuer på det sterkeste, og som gjør alt for å pulverisere dem. Hva har de felles? De berører veldig mange, de foregår i alle lag av samfunnet, de kan ikke marginaliseres, og så livnærer de seg på tausheten forårsaket av rikelige mengder feilplassert skyldfølelse og ditto mengder skam.

Bergstrøm skriver også: «Å ta abort er å gjøre det stikk motsatte av det samfunnet mener er kvinnens naturgitte oppgave.». Kanskje det er der hunden ligger begravd? At vi lever i et samfunn der kristen moral og etikk ligger så dypt forankret i vår sekularitet at den kollektive skyldfølelsen over å iverksette en slik lov, og i tillegg utøve den, gir oss selvpålagt munnkurv?

Dessuten: om jeg forteller om min sorg, kan den fort tas til inntekt for en abortmotstanders ønske om en revurdering av loven, og det vil jeg jo ikke. Det samme gjelder vel Bergstrøms instinktive uvilje mot å dele aborten med omverdenen. Abortmotstandere ville enkelt kunne tolke en glede eller lettelse som et tegn på at uforsvarlige kvinner bruker abort som prevensjon, og sånn er det jo ikke. Så vi holder kjeft.

Sånn avslutningsvis litt om mennenes rolle i dette. Ja, det er alltid en mann involvert i en graviditet, men siden det ikke er hans kropp, skal han ikke ha siste ord i å bestemme hvorvidt et svangerskap skal avbrytes eller ikke. Det er det kvinnen som skal. Første og eneste bud. Når det er sagt: mitt valg ble styrt av et nei fra en mann. Men valget var likevel mitt, og det står jeg ved – selv om det gjorde vondt.

Ja til selvbestemt abort er ja til selvbestemt abort, men det er ikke sikkert at ja er en like ren øvelse for alle. Ja er ikke alltid enkelt, og det må det være rom for. Når det gjelder å takle sitt ja, så er det mange måter å gjøre det på. Noen sier bare ja, andre bruker harselas, andre igjen tar tiden til hjelp. For meg hjalp det å si det høyt, og å bruke de grimmeste ordene – de som kvernet og gikk inne i meg da jeg sørget som verst. Det var litt som å lure trollene ut i sola, så jeg er lei for at Bergstrøm blir så provosert at hun ikke evner å se ironien i et utsagn som «det var det jeg fortjente. Du skal vær så god ikke plage samfunnet med en sorg du selv er skyld i». For her er det virkelig på sin plass med litt slingringsmonn.

Kristin von Hirsch

Forfatter-fotograf-feminist

I artikkelen «Selv om vi valgte det selv» i Morgenbladet 3. april krediterte vi Kristin von Hirsch for et tidligere debattinnlegg, «Stemmen som mangler». Innlegget med denne tittelen ble imidlertid skrevet av signaturen Ida. Innlegget det refereres til i saken hadde tittelen «Den store stillheten etterpå». Morgenbladet beklager forvekslingen.

Mer fra Debatt