Psykisk helse
Hvor skal man få dem fra, alle psykologene som helsevesenet trenger i fremtiden? Folkehelseinstituttets representant Arne Holte er en av flere som har meninger om hvordan vi skal møte behovet. Sist i Morgenbladet 13. mars, der han tar til orde for å tilleggsutdanne de som er mastere i psykologi. Tilnærmingen er trist fordi den gjenspeiler at psykisk helse har en lang vei å gå før det er i nærheten av å ha samme status som fysisk helse.
La oss gjøre et tankehopp. Bjarne Håkon Hanssen vil ha en masse nye leger i Norge. Dette er en del av satsingen på forebygging og lavere terskel. Han vil ha over 2000 nye fastleger. Men vi vil fortsatt trenge mange spesialister i sykehusene, så målet kan ikke nås på kort sikt med dagens utdanningstakt. Med Arne Holtes logikk er svaret gitt: La noen andre enn legene gjøre jobben! Man kan jo bare ta noen godt utdannede sykepleiere, gi et ekstra kurs, og kalle dem leger? Sykepleiere kan jo masse fysiologi, anatomi, biologi, de lærer mye om sykdom og omsorg. Dette er jo fag så nærliggende medisin, at det vil da være arrogant å påstå at disse ikke kunne gjøre samme gode jobb som en lege fra medisinstudiet?
Det finnes heldigvis få som går inn for snarveier til legeyrket. Innen psykisk helse er det åpenbart legitimt å hevde at det ikke er så nøye med profesjonsutdanning for å bli psykolog.
Er så det å advare mot uthuling av utdanningen bare proteksjonisme? Er vi bare ute etter å mele vår egen kake, og beholde privilegier som profesjon? Svaret er nei. Norsk Psykologforening har i alle de 75 årene vi har eksistert, vært aktive pådrivere for spredning av psykologien som fag. Vi har ikke på noe tidspunkt hevdet at vi eier psykologien. Vi opplever fremveksten av psykologiske masterutdanninger ved universitetene som et viktig bidrag til å få høy akademisk basert psykologi inn flere steder i samfunnsmaskineriet enn det profesjonsutdanningen tradisjonelt har oppnådd. Vi ser ikke på oss selv som de som skal redde verden fra en tenkt elendighet som eksisterte før vi dukket opp i kommunen eller spesialisthelsen. Vi vil ha tverrfaglig samarbeid. Og vi vil arbeide innen tjenester der alle ulike profesjoners spesialkompetanse anerkjennes som likestilte, og like nyttige for å gi brukerne den hjelpen de trenger.
Men vi strever med å forstå logikken i å utydeliggjøre hva en psykolog faktisk kan. Myndighetene har i dag regulert psykologene slik at de utdannes gjennom et studieløp som er relativt ensartet, og som gir grunnlag for faglig kvalitet på psykologisk behandling. Viktigheten av å integrere teori og praksis, evne til refleksjon rundt psykologrollen, og rundt utøvelsen av yrker er helt sentralt i alle de seks årene profesjonsstudiet varer. I Norge har også brukerne sett psykologene som viktige. Grunnen er at de opplever at psykologen representerer noe annet enn den tradisjonelle psykiatrien. Myndighetene har også verdsatt den «motmakten» psykologene har representert – ved å regulere psykisk helsevern på en slik måte at psykologkompetanse er en forutsetning for å kunne drive lovlig.
Skal så et akutt behov for flere psykologer gi grunnlag for å kullkaste denne balansen? For å vende tilbake til medisineksempelet: Man hadde aldri kastet medisinutdanningen over bord for å løse akutt legemangel. Alle skjønner at man må lære faget som en integrert helhet. Praksis og teori må gå hånd i hånd hele veien. Det samme er helt nødvendig for å jobbe som helt selvstendig behandler innen psykisk helse.
Fra vårt utsiktspunkt i Psykologforeningen ser vi at enda mer integrering av praksis og teori er viktig. At vi trenger enda bedre skolering i evidensbaserte metoder og tilnærminger, enda mer evne til refleksjon i forhold til fagets møte med det spesifikke individet i ulike settinger. Vi har behov for en storsatsing på profesjonsstudiet i psykologi. Da er det paradoksalt at man fremmer løsninger som i realiteten vil svekke dette studiet, og i siste instans tilbudet til brukerne.
Tor Levin Hofgaard
President i Norsk Psykologforening