Nasjonalgalleriet
I et intervju i Morgenbladet den 27. mars avgir statsråd Giske noen uttalelser som innebærer en oppsiktsvekkende undervurdering av offentligheten.
Sammenligningen med operaen faller på sin egen urimelighet. Minst to andre påstander krever kommentarer:
«Det er for trangt [for nybygg] på Tullinløkka. Mye av bygningsmassen vil måtte plasseres under bakken, noe det blir vanskelig å få til rent teknisk. Hadde vi kunne bygge igjen Tullinløkka hadde det vært noe annet, men [Oslo kommune krever] at området skal være åpent.»
Vel. Siden i fjor har det vært påpekt gjentatte ganger at tullinløkkeområdet får mangedoblet plass når tre nabobygninger fraflyttes: Universitetets Kulturhistoriske Museer flytter til Sørenga (vedtatt av Universitetet) og avgir Historisk Museum pluss kjemibygget tvers over gaten. Geografisk Oppmålings bygning blir ledig når Kunstakademiet er ferdig flyttet til Kunsthøyskolen i Seilduksgata.
Kunstindustrimuseet får minst tredoblet plass når også Statens Håndverks- og Kunstindustriskole forenes med Kunsthøyskolen. Uansett hva man måtte mene om den fusjonen (jevnfør Lotte Konow Lunds innlegg i samme avis) bør i alle fall Giske ikke glemme sitt eget departements bygningskabal, eller tro at andre har gjort det. Tausheten om disse bygningene betyr i beste fall en fortrengning.
Det betydelige volumpotensial i området Tullinløkka-Slottsparken-St. Olavs gate-Ullevålsveien gir rike muligheter for dynamiske samspill mellom stort anlagte basisutstillinger og skiftende prosjekter, og vil samtidig kunne bli analogier til Berlins «Museumsinsel», levende både som nasjonale museer og arkitekturhistoriske minnesmerker. Det er ikke likegyldig hva disse bygningene fylles med: Nasjonalgalleriets og Historisk Museums plassering rett bak Universitetet med Aulaen, som med Nasjonalteateret tvers over Karl Johan vokter aksen mellom Slottet og Stortinget fra to sider, er også et symbol for kulturens plass som korrektiv til politikken. Dette samspillet ble en gang satt høyt her i landet, før historieløse kulturstatsråder marsjerte inn.
Kort sagt: vestbaneideen er åpenbart sprunget ut av et forutfattet politisk standpunkt, ikke av en fri, helhetlig vurdering av alternativene.
«Jeg registrerer at folk med sterke dagsordener om å beholde Nasjonalgalleriet kommer med andre, såkalte faglige vurderinger» om klima, renovering, og kostnadsanalyser enn hva Statsbygg gjør.
Fredrik Torp er blant våre mest erfarne arkitekter, med tallrike prosjekter bak seg, inklusive nye og eldre museumsbygg. Hans oppgraderingskalkyler for Nasjonalgalleriet kan ganske enkelt ikke stemples «såkalt faglige». Leif Einar Plahter, leder av Nasjonalgalleriets konserveringsavdeling i over 40 år (1957-1999), landets fremste fagmann på sitt felt og grunnleggeren av moderne konservering i Norge, er forbløffet over Statsbyggs (stadig udokumenterte) klimaprognoser og finner dem lite troverdige. Plahters vurderinger kan definitivt ikke kalles «såkalt faglige».
Statsbyggs konsulentfirma har sitert udifferensierte data fra en oppslagsbok om klima, og betegner ellers skandinaviske forhold som usammenlignbare med London og Paris (Aftenposten 27. mars). Stockholm og København hører altså ifølge Statsbygg og Giske ikke til Skandinavia, heller ikke den andre siden av Tullinløkka, der Historisk Museum siden 1970-årene har holdt store volumer høyklimatisert, også mot «umulige» yttervegger (undertegnede i Aftenposten 24. mars).
Problemene lar seg simpelthen løse. Den som stempler faktiske erfaringer fra høykvalifiserte fagfolk som «såkalt faglige» har meldt seg ut av diskusjonen.
Erling Skaug
Prof. em., tidligere leder av Konserveringsstudiet ved Universitetet i Oslo