Psykisk helse
Psykologyrket har den siste tiden blitt diskutert i Morgenbladet. I en artikkel om manglende psykologdekning i kommunehelsetjenesten, blir ulike virkemidler foreslått som løsning. Som kommende psykologer synes vi også det er viktig at våre tjenester skal være lett tilgjengelige, og at det å få psykologer inn i førstelinjetjenesten kan være et viktig tiltak for å redusere omfanget av psykiske helseplager i befolkningen.
I et innlegg fra de tillitsvalgte for psykologstudenter ved UiO påpekes det at psykologutdanningen i Oslo sultefôres gjennom kutt i undervisning og praksis. Som studenter på psykologstudiet ved NTNU opplever vi dessverre også at vårt undervisningstilbud reduseres. Mens det snakkes om å styrke det psykiske helsevesenet, opplever vi at utdanningsinstitusjonene glemmes. Man kan ikke gjøre kraftige kutt i en profesjonsutdanning og samtidig tro at kvaliteten ikke reduseres og at kompetansen til studentene forblir den samme. Det kan godt hende det er nødvendig å utdanne flere psykologer, men dette må ikke skje uten at kvaliteten på utdannelsen ivaretas. Slik det er nå, blir kvaliteten på utdannelsen vår stadig dårligere og mottagerne av psykologisk behandling vil merke konsekvensene.
Vi opplever at profesjonsutdannelsen i psykologi ofte sammenlignes med mastergraden i psykologi. Hvorfor? Fellesnevneren for begge utdanningsløpene er psykologi, men legger man yrkesutøvelse og ansvar til grunn, mener vi legestudiet er en bedre sammenligning (for eksempel lovpålagte plikter, behandlingsansvar, bruk av tvang, sykmeldingsrett og diagnostiske vurderinger). Med en slik sammenligning blir vurderinger rundt kostnader og undervisning ved profesjonsstudiet i psykologi ganske annerledes. Det er naturlig nok dyrere å drive et klinisk studium med tett veiledning og praksis, enn et teoretisk studium med store studentgrupper og mye egenarbeid.
Det har tidligere blitt nevnt i debatten at dagens psykologutdannelse i hovedsak er tilpasset arbeid i spesialisthelsetjenesten fremfor førstelinjetjenesten ute i kommunene. Vi deler den opplevelsen, og ønsker oss derfor en utdannelse som gjør oss kompetente til også å jobbe i førstelinjen. Sentralt i dette står nettopp klinisk praksis. Ved NTNU har man på grunn av økonomiske nedskjæringer sett seg nødt til å fjerne psykologstudenters praksis i barnehage og på helsestasjon.
Det er et paradoks at dette skjer samtidig som man ønsker flere psykologer i kommunene med kompetanse til denne typen arbeid. Ønsker man å gjøre det enklere for en nyutdannet psykolog å søke seg jobb i en kommune med et lite fagmiljø, er ikke dette veien å gå.
Saken koker ned til spørsmålet om hva en psykolog skal kunne, og hvilken pris utdannelsen skal ha. Vi tør påstå at det er et manglende samsvar mellom det utdannelsen gir oss og det samfunnsbehovet som eksisterer. Vi mener at psykologutdanningen ikke bør være en del av den «autonome» akademia, men heller bidra i samfunnet slik at folks behov for psykologisk hjelp blir tilfredsstilt. Førstelinjekompetanse og praksis må stå sentralt i denne servicen, i tråd med Norsk Psykologforenings målsettinger. Men er dette i tråd med universitetenes prioriteringer og politisk fordeling av ressurser? Slik vi opplever vår studiesituasjon i dag, er svaret nei.
Fremtidens kliniske psykologer må kunne plasseres i førstelinjetjenesten, og på denne måten tilby kostnadseffektiv behandling tilpasset individet. Samtidig mener vi at det er viktig at psykologer fortsetter i spesialisthelsetjenesten og innen forskning.
Utfordringen blir da å gi oss studenter tilstrekkelig kompetanse på disse tre satsingsområdene. Dette fordrer økonomisk prioritering av psykologutdannelsen. Å satse på psykisk helse innebærer også en satsning på dem som utdannes til å gjøre arbeidet.
Ingvill P. Øvsthus
Even Rognan
Tor Ivar Hansen
Tryggve Inderhaug
Studenter på profesjonsstudiet i psykologi ved NTNU og medlemmer av Apersona – et psykologstudentforum