Finanskrisen
Audun Lysbakken (SV) kritiserer i forrige nummer av Morgenbladet Civita for å ha et forenklet syn på finanskrisen. Han viser til en rapport om finanskrisens årsaker som Civita har gitt ut. Lysbakken mener at markedet har feilet, og at tiden har kommet for mer statlig styring. Civita-rapporten går gjennom årsakene til krisen, og finner at politikk og reguleringer har spilt en sentral rolle.
1. For det første finner vi en ufornuftig makroøkonomisk politikk i USA og Kina som har bidratt til å skape alvorlige internasjonale ubalanser. Bush-administrasjonen har ført en uansvarlig budsjettpolitikk. Kina har ført en eksportstimulerende valutapolitikk, for dermed å tvinge befolkningen til å spare på vegne av amerikanske forbrukere og myndigheter.
2. For det andre finner vi en feilslått pengepolitikk. I 2002-2004 ble den amerikanske styringsrenten holdt altfor lavt, noe som medførte en rente som lå under inflasjonsraten. Dette bidro til å blåse opp prisene på aksjer og boliger. Den mye omtalte Greenspan-doktrinen har bidratt til å skape en falsk trygghetsfølelse. Dette har ført til en undervurdering av risiko knyttet til investeringer i boliger og verdipapirer basert på boliggjeld.
3. For det tredje finner vi en feilslått boligpolitikk. Her får vi støtte av nobelprisvinner i økonomi, Paul Krugman, som skriver at «det å eie sin egen bolig er ikke for alle. Faktisk, slik den amerikanske politikken favoriserer det å eie fremfor å leie, kan man godt påstå at USA allerede har for mange boligeiere». Både Clinton- og Bush-administrasjonen har vært villige til å ta i bruk «myndighetenes mektige muskel» for å øke antall amerikanere i egen bolig, spesielt mennesker med lav inntekt, liten kredittverdighet og minoritetsbakgrunn.
Myndighetenes «mektige muskel» har bestått av en rekke kraftige virkemidler, heriblant skattefordeler, oppmykning av bankenes utlånspraksis og føderalt opprettede og støttede boligfinansieringsinstitusjoner. Fannie Mae og Freddie Mac har sørget for å kanalisere store mengder kreditt inn i boligmarkedet, men har samtidig fjernet risikoen fra dem som gir boliglån. Det amerikanske boligfinansieringssystemet har skapt uheldige former for adferd. Hvis man vil hjelpe visse grupper med å kjøpe seg bolig, vil det være langt bedre om man tar i bruk direkte virkemidler over statsbudsjettet enn indirekte manipulering av kredittmarkedene.
4. For det fjerde er det en utbredt oppfatning i forskningsmiljøet at reguleringsregimet har vært feilaktig utformet og dermed virket destabiliserende. Spesielt peker man på at internasjonale regler for finansselskapenes kapitaldekning har bidratt til å blåse opp boblen i verdipapirer basert på boliggjeld. De har med andre ord virket konjunkturforsterkende. En mulig løsning på dette problemet er utviklingen av nye regler som skal virke dempende på svingningene i finansmarkedet.
Likeledes har bokføringsregler bidratt til å forsterke både oppturen og nedturen. Målet med reglene var ironisk nok å forhindre lignende ustabil virksomhet som oppsto under IT-boblen. Resultatet var å destabilisere finansmarkedet under den neste boblen og svekke finansselskapene under krisen som fulgte.
Dette peker på en sentral svakhet ved regulering og politiske inngrep i markedet. Myndighetene har aldri fullkommen kunnskap om alle tenkelige virkninger av de regler som vedtas. Og reglene utformes gjerne for at man skal unngå de feil som oppsto i forrige boble, men er sjelden effektive i å forhindre fremtidige feil, fordi man ikke vet hvilke faktorer som vil spille inn i den neste finansboblen.
Det vi trenger er ikke mer styring, men bedre styring – ikke mer regulering, men bedre regulering. Når vi tar i betraktning de feilgrep som er blitt gjort i forhold til politikk og reguleringer av finanssektoren det siste tiåret, bør vi tilnærme oss statlige grep med en sunn dose skepsis. I så måte er det Lysbakken som forfekter et forenklet syn på krisens årsaker og langsiktige løsninger.
Marius Gustavson
Prosjektleder i Civita