Debatt

Bør professorene avstå fra «synsing»?

Morgenbladet tok i sitt påskenummer opp et spørsmål av stor interesse for alle politisk interesserte samfunnsforskere. Når vi benytter oss av den allmenne retten til å ytre oss i aktuelle saker, risikerer vi da å «blande kortene», altså bruke en akademisk tittel til å gi vårt politiske argument litt ekstra tyngde? Vitenskapsakademiets preses, professor Øyvind Østerud, er tilsynelatende klar i sin dom: Professorer bør avstå fra å «synse» om forhold de ikke har ekspertkunnskap om uten å signalisere klart at «nå uttaler jeg meg som menig samfunnsborger».

Min erfaring gjennom snart 50 år tyder på at det ikke er så enkelt som Østerud (ifølge Morgenbladet) vil ha det til. Når det gjelder de fleste samfunnsmessige spørsmål under offentlig debatt, har en faktisk ikke noen form for «overtak» eller fordeler av en akademisk grad eller tittel. Om du skulle ha doktorgrad i fysisk planlegging, slipper du i debatten i kommunestyret ikke unna å fremstille ditt argument i det samme språket som de andre deltagerne bruker når reguleringssaker skal avgjøres. Du kan heller ikke trekke opp av hatten informasjon som de andre deltagerne ikke har adgang til. Om du ikke er helt uten sosial intelligens, forstår du umiddelbart at du ville dumme deg ut ved å vise til din formelle kompetanse og forlange at den blir respektert. I slike debatter kan en bare få respekt gjennom kvaliteten på argumentet. Det tror jeg at jeg har lært gjennom mye deltagende observasjon i politiske fora.

Østeruds råd eller budskap kan bare være gyldig dersom en akademisk tittel faktisk fungerte slik i debatten om samfunnsspørsmål som medisinsk embetseksamen fungerer ved sjukesenga: Alle uten dette sertifikatet godtar at «doktor’n skjønne’ det bedre» enn dem, noe som understrekes ved hjelp av latinske termer. Samfunnsforskerens bidrag vil alltid være diskutabelt. Hvis professoren bruker et eget fagspråk i offentligheten, dummer hun eller han seg bare ut. Vi kan altså ikke spille rollen som «doktor» når reguleringsplanen, sosialhjelpsatsene eller straffenivået diskuteres. Men sjølsagt kan sosiologen bidra til at flere argumenter føres inn i den offentlige debatten, der alle har adgang.

Det er jo ikke helt umulig å tenke seg at en spesialist i samfunnsvitenskap eller humaniora kommer med et originalt, godt og relevant argument i en debatt om et emne som vedkommende ikke har formell kompetanse i. Jeg hørte professor Aarebrot for noen år siden lansere et (for meg) nytt og utrolig godt argument om nynorsk i skolen: Sløyf sidemålsstilen, men la alle få bøker i noen fag, som biologi og historie, på sidemålet, slik at de fikk obligatorisk trening i å lese nynorske tekster. Frank Aarebrot er jo ikke filolog, og heller ikke språkpedagog. Skulle han ha latt være å bidra med sine originale argumenter i sidemålspørsmålet fordi han er professor i statsvitenskap, og skulle han i alle slike sammenhenger pålegges å erklære at han uttaler seg som menig borger? (Det er vel ellers den såkalte «desken» som klistrer titler på oss.)

Det kan jo også tenkes at Aarebrots utdannelse og forskning har bidratt til at han har vært i stand til å utvikle nye løsninger på et felt der han ikke har formell kompetanse. I så tilfelle vil vel gjennomslag for Østeruds budskap til norske akademikere, om han er riktig og fullstendig referert, innebære at den norske samfunnsdebatten blir fattigere. Eller en kunne spørre, grovt polemisk: Er kvaliteten på denne debatten så god at vi ikke må la professorene forringe den?

Ottar Brox

Sosiolog

Mer fra Debatt