Debatt

Redaktøren som ber om bråk

Makt

Essensialistisk og forflatende. Slik vil jeg klassifisere Frank Rossaviks religionsforståelse som den kommer til uttrykk i artikkelen «Makten som vil ha fred» i Morgenbladet fra 13. februar. «Problemet med religioner er at de kan brukes som maktideologier», skriver han blant annet her. Et utsagn som gir meg flashbacks til da jeg for seks år siden, svartkledd og med en rekke sikkerhetsnåler festet til buksene, begynte på religionshistorie på Blindern og hadde vage ideer om at kristendommen var «ond».

Å trekke fram utvalgte passasjer fra Bibelen, slik Rossavik gjør, for å understreke hvor problematisk religion kan være er sikkert en morsom aktivitet på et ateistnachspiel, eller kan sågar være av nytte hvis den som trekker fram passasjen selv er religiøs og ønsker å være selvgranskende i forhold til sin egen religion. Å derimot trekke fram slikt som ledd i et objektivt argument, tyder på manglende forståelse av vekselvirkningene mellom tekst og samfunn, og de ulike forholdene som spiller inn for hvordan ulike aktører velger å forstå en tekst.

Etter over tyve år med postmoderne innflytelse på samfunnsforskningen burde det være rimelig klart at religioner verken er statiske eller endimensjonale – til tross for at Rossavik mener å kunne påpeke at de problematiske sidene ved religion er sentrale. Å essensialisere religion på denne måten fører derimot til en forflatning av samfunnsdebatten. I denne debatten må det være avgjørende å vise forståelse for mangfoldet og bruke merkelapper som «kristendom» eller «islam» som arbeidsverktøy og ikke som fastlåste størrelser. Religioner er samfunnsfenomener i stadig bevegelse og for å kunne forstå utviklingen i dem må vår forståelse av dem også være dynamisk.

I denne sammenhengen er utsagn i stil med «kristendommen gjør krav på» forflatende, fordi kristendommen her framstilles som en størrelse hinsides tid og sted, eksisterende i kraft av seg selv uavhengig av menneskelig påvirkning. Her er ikke lenger «kristendommen» brukt som et arbeidsverktøy, men som en definitiv størrelse. I denne forbindelse er det grunn til å spørre om Rossavik ønsker å beskrive og forstå virkeligheten, eller om han ønsker å skape sin egen virkelighet? Her er det på tide å bytte ut sikkerhetsnålene med forskerbriller.

Hilde Valbjørn Hagelin

Masterstudent i Islamiske Studier ved Københavns Universitet

Mer fra Debatt