Jødehat
Jeg konstaterer at en debatt om Israels overgrep mot palestinerne igjen er sporet av, enda en gang druknet i et villnis av strid om språkbruk og ordvalg, misforståelser, personangrep og mistenkeliggjøring av motiver.
Morgenbladet 6. februar har hele forsiden og en reportasje på over to sider med tittelen «Jøde. Et skjellsord som vender tilbake». Også jeg trekkes inn, ut fra et avisinnlegg stilles et spørsmål: «Mener han at all verdens jøder er ansvarlige for jødehatet hvis de unnlater å protestere mot Israels politikk? Dette er i så fall et oppsiktsvekkende og uhyrlig utsagn», mener kultur- og debattredaktør i Aftenposten Knut Olav Åmås.
Jeg minnes Arne Næss og forberedende prøver, med øvelser i å se hvor mange ulike tolkninger det finnes for et utsagn.
Hvorfor nevne en tolkning som er «oppsiktsvekkende og uhyrlig»? Det ville da tjene debatten om deltagerne prøver å legge en rimelig forståelse i det som sies? Min setning uttrykte ikke annet enn en alminnelig menneskelig erfaring om hva vi tenker og føler, og hvordan vi ser på medmennesker som gjør eller tolererer ting vi opprøres over. Hvem reagerer med godvilje på at folk er ufølsomme og blinde for andres lidelse?
Det er selvsagt lov å forholde seg taus overfor Israels politikk. Men taushet er også et valg og en handling. Og da melder ytterligere en realitet seg: Om man opptrer som gruppe, blir man bedømt som gruppe. Påfallende mange jøder har et blindt punkt og forholder seg tause overfor Israels handlemåte overfor palestinerne, eller står last og brast med Israel folkemorderiske politikk. Det er ikke uvennlig eller antisemittisk å gjøre oppmerksom på at jøder vil rammes som gruppe om svært få av dem unnlater å se konsekvensene av etableringen av Israel. Altså: dette er ikke å godta, men å minne om menneskelige realiteter.
Om et menneske er jøde skal selvsagt være irrelevant og uinteressant, men ikke i spørsmål som gjelder Israel, fordi så altfor mange jøder identifiserer seg ukritisk med landet. At Emmanuel Rahm er jøde, er et signal om Obamas og USAs Midtøstenpolitikk. Å si om kritikere av Israel at de er jøder, motsier det at jøder opptrer som gruppe, det ordet fungerer da som hedersbegrep.
Jeg kan ikke fri meg fra inntrykket av, som et internasjonalt fenomen, at det drives en propagandakrig som, bevisst og systematisk, skaper et fordreid bilde av virkeligheten, og hvor enhver som prøver å skape balanse gjennom å reise spørsmål ved Israels versjon, blir trakassert. Selv var jeg i Gaza i 1996 og glemmer det aldri. Jeg nikker gjenkjennende og forventningsfullt anerkjennende når Morten Høglund etter et besøk nylig antyder at det har gjort så stort inntrykk at Frp kan komme til å endre sitt syn.
Altfor mange har fått erfare hva det koster og hvor ubehagelig det er å fremme kritikk og krav om endringer av Israels politikk. Det er godt noen fortsatt orker å utfordre det meget fordreide bilde verden har fått av makt, skyld og ansvar. Morgenbladets Marit Slotnæs har kanskje ikke sett dette klart nok når hun 30. januar kritiserer Kåre Willoch for «den vedvarende ensidigheten i hans kritikk». Om Slotnæs hadde forstått hvilket ensidig og skjevt bilde verden sitter med, hvilken enorm propagandakrig som foregår, ville hun nok ha avstått fra bemerkningen om Willoch som ensidig.
Fredrik S. Heffermehl
Jurist og forfatter