Debatt

Hvem sitt hus?

Åpent brev til styret i Dramatikkens Hus:

Det kommende Dramatikkens Hus skal fungere som en utviklingsinstitusjon for ny norsk dramatikk. Dette er en omfattende satsning: 12 årsverk, hvor 2,5 dramaturgstillinger skal moderere frem 40 teatertekster årlig. Satsingen forklares ut fra et behov for større bredde og høyere kvalitet på norsk samtidsdramatikk. Hvem som egentlig opplever dette behovet er litt uklart.

Betegnelsen Dramatikkens Hus peker mot én spesifikk metode for produksjon av scenetekst; forfatteren som «sitter alene ved skrivebordet». Denne formen, hvor dramatiker produserer et autonomt verk, er normen innen institusjonsteatrene. Men det er viktig å huske at den kun er en av mange metoder. Der Litteraturens, Filmens og Dansens Hus, allerede i navnet peker mot åpne lesninger, er Dramatikkens Hus rettet mot én definisjon av teater og teaterproduksjon. Notatet fra styreleder Bente Erichsen uttrykker et ønske om åpenhet i forhold til nye former for scenetekst. Dette er selvfølgelig positivt – men det bør gjenspeiles i organisasjonsformen.

Slik den fremstår nå er det lagt opp til en ensretting: dramatiker skriver, dramaturgen retter og regissør iscenesetter. Spørsmålet er om et hus som skal fremme ny norsk scenetekst også kan inkludere prosessorienterte skriveprosesser, hvor regissør og skuespillere sammen skriver og bearbeider teksten for sitt sceniske verk i løpet av prøveprosessen – enten det er med eller uten ord?

Det er gode tider for scenekunst i Norge. Det norske friteatermiljøet er det klart mest interessante i skandinavisk sammenheng. Verdensteateret vant en Bessie Award i 2007, Verk Produksjoner, Baktruppen, Tore Vagn Lid med flere har stor turnévirksomhet både i Norge og internasjonalt. Akademi for Scenekunst utdanner årlig rundt 14 scenekunstnere som finner sitt virke både i det frie feltet og innenfor institusjonsteatrene i inn- og utland.

Deres utdannelse innebærer blant annet forståelse for konseptutvikling, dramaturgi, komposisjon, samt det å skrive egne teatertekster ut fra improvisasjon. Det finnes en rekke norske scenekunstnere som arbeider med alternative metoder for fremstilling av scenetekst. En omfattende satsing som Dramatikkens Hus er en mulighet til å skape større forståelse, interaksjon og kompetanseutveksling mellom flere felt.

I Holland og Belgia har man valgt å legge ned ensemblene på institusjonene – teaterproduksjon er prosjektbasert. Her er publikumsinteressen og kompetansen enorm. Alt teater er samtidsteater. Norsk teater må tørre å gå utenom trygge rammer både kunstnerisk og i forhold til maktposisjonering. Vi må la oss utfordre av hverandre. Dette innebærer både å ta vare på de skrivende forfatterne og samtidig de mer prosessbaserte scenekunstnerne. Det innebærer å ha en bred forståelse av hva tekst for en scene kan være, noe Norsk kulturråd allerede har tatt høyde for i en årrekke. Hvorfor kan ikke et hus for scenetekst legge til rette for utveksling og utvikling? Noe som blant annet dreier seg om hvilke ord og begreper som brukes.

Oppfordringen til styret i det kommende Dramatikkens Hus er å invitere aktører fra det frie feltet inn i styret slik at det også blir et sted for utveksling i utviklingsfasen. I tillegg å diskutere om navnet «Dramatikkens Hus» legger for mange føringer med hensyn til hva som får plass under taket i den gamle smia på Grønland i Oslo. Følelsen av tilhørighet og eierskap er essensiell for å få et slikt hus til å fungere som en møteplass hvor nye former og ideer kan klekkes ut.

Pia Maria Roll

Scenekunster

Camilla Eeg-Tverbakk

Kunstnerisk leder skuespill, Akademi for Scenekunst

Verk Produksjoner v/Fredrik Hannestad og Saila Hyttinen

Verdensteatret v/ Lisbeth J. Bodd og Asle Nilsen

De Utvalgte v/Kari Holtan

Mer fra Debatt