Snåsamannen
I debatten omkring Joralf Gjerstad sine ekstraordinære evner, er det noe som stadig blir tilbakevendende: Dersom vi skal legitimere vår «tro» på disse evnenes reelle eksistens, så er vi nødt til å få dem testet. Gjennom kontrollerte og slik sett troverdige forsøk, må vi få prøvet ut de gjeldende hypoteser. Om mulighetene for dette, har det imidlertid blitt reist en utvidet diskusjon.
Enkelte, deriblant Cato Schiøtz, hevder at dette ikke lar seg gjøre, ettersom vi har å gjøre med et fenomen som hører til en annen, en ikke-kvantifiserbar side ved virkeligheten. Andre mener denne påstanden sår tvil om hele fenomenet. Noen, heriblant Ole-Kristian Krukhaug i Morgenbladet 6. februar, mener «de troende» har et ansvar i forhold til å kreere passende prøvelser for fenomenet. Det er jo tross alt de som påstår at vi har å gjøre med et reelt fenomen. Krukhaug anklager også Schiøtz og co. for å drive med mystifisering av fenomenet, og mener at fantasiløshet er skyld i deres dårlige argumentasjon. Jeg ønsker ikke direkte å motbevise anklagen i denne sammenheng. Snarere ønsker jeg å peke på en annen side ved spørsmålet.
Et poeng ser ut til å bli borte i diskusjonen så langt: Foreløpig dreier den seg om muligheten for klarsyn på prinsipielt, det vil si kontekstuavhengig, grunnlag. Av en eller annen grunn har vi hengt oss opp i en kortstokk! Det ser med andre ord ut til at vi har glemt at Gjerstad først og fremst bruker sine evner i forhold til andre mennesker. De av oss som har lest Kolloens bok, vet også at Gjerstad helt bevisst har utviklet sine klarsynte evner i forhold til behandlingen av andre menneskers sykdom og smerte. «Spar fem»-eksempelet kommer kun i forlengelsen av dette, og er i så måte kun en indikasjon på at her finnes evner utover det vanlige. Er et slikt poeng betydningsløst? Avgjort ikke. Gjerstads evner er forbundet med den relasjonen som oppstår ved et menneskemøte, der hvor ånd møter ånd. Er det ikke nettopp derfor Gjerstad midt under en tv-sendt behandling ber kameramannen i NRK om å slutte å filme? Er det ikke fordi vi her har å gjøre med et fenomen som angår en annen side ved vår verden en side som faktisk ikke kan betraktes kun på en utvendig måte eller måles rent instrumentelt, men som er avhengig av den virkelige situasjonen og av menneskene som møtes i den? Skeptikerne ønsker å teste fenomenet ved å måle resultatene av gjentatte prøvinger. Ved å forsikre seg om at ingenting «annet» påvirker eksperimentet, vil de kvantifisere over gitte resultater. Såkalte «anekdoter» har her ingen betydning (jevnfør Krukhaug). De som stiller seg positive overfor fenomenet og «anekdotene», blir ofte anklaget for å være naive. Jeg er sannelig ikke sikker på hvor naiviteten får sitt sterkeste uttrykk.
Gitt dette synspunktets relevans, kan det se ut til at konsekvensen blir å måtte avslå muligheten for vitenskapelig testing i vanlig forstand. Blir fenomenet mindre interessant av den grunn? Overhodet ikke. I mine øyne er ett eneste eksempel interessant nok. Ett eneste tilfelle av at en person er i stand til å lokalisere, karakterisere og til og med behandle en annen persons smerter, uten å ha noen forutsetninger for dette utover det direkte møtet med personen, forundrer, fascinerer og utfordrer. Det store antallet av disse hendelsene styrker selvsagt tanken om at Gjerstad er i besittelse av høyt utviklede, oversanselige (til forskjell fra overnaturlige) evner. Men det er ikke antallet i seg selv som gjør saken interessant. Det fascinerende er at dette blir vist oss som en mulighet for utvidelse av vår erfaringsverden. Kanskje vil ikke disse mulighetene kunne bevises ved vitenskapelig testing. Men kanskje er det ønsket om vitenskapelig testing i vanlig forstand som nettopp er problemet, og som gjør at fenomenet ikke får lov til virkelig å komme frem i lyset. Kanskje må vi øve vår iakttagelse av verden også gjennom andre metoder.
Karina Skilbrei
Master i filosofi, bildekunstner og skribent