Annonse
04:00 - 02. januar 2009

Yes we can!

Annonse

Rekruttering

Som ung forsker er litt av jobben min å være visjonær. Jeg skal derfor la meg inspirere av den amerikanske valgkampen og si: «Jeg har en drøm! En drøm om at akademia kan bli en attraktiv karrierevei». Slik er det ikke nå.

Forskerlønnen er lav sammenlignet med hva kompetansen lønnes med både i det private og det offentlige, men enda mer ødeleggende er det at karriereløpet har liten grad av forutsigbarhet. Statsråden har sagt man må regne med «litt» midlertidighet i sektoren, men når snittalderen for fast stilling i dag er 43 år, og mer enn hver femte vitenskapelige ansatt er midlertidig, er situasjonen graverende.

Andelen midlertidige er like stor som i hotell- og restaurantsektoren, og dobbelt så stor som snittet i arbeidslivet generelt. Det er ikke slik man gjør akademia konkurransedyktig som karrierevei – det er slik man mister mange gode hoder.

Så hvordan kan dette løses? Aksjonsgruppen Lausungene overrakte nylig den første grasrotmeldingen om rekruttering til Stortinget. Den inneholder en rekke forslag fra oss som har «midlertidig ansatt i akademia»- skoen på hver dag, og vet hvor den trykker.

Den kanskje viktigste tingen vi foreslår er at det utarbeides en handlingsplan for halvering av midlertidigheten i akademia innen 2012. Da vil den sammenfalle med det nasjonale snittet. Med et politisk mål, støttet av politisk vilje, vil man sammen med sektoren få det til. En handlingsplan bør også ta sikte på å utbygge mer forutsigbare karriereløp for unge forskere, med et tettere samarbeid mellom universiteter, høyskoler, instituttsektoren og det private næringsliv.

Et annet forslag er økte bevilgninger. Regjeringens to år med hvileskjær og årets «glemte» økning i lønns- og pensjonsutgifter har redusert basisbevilgningene slik at mange institusjoner må velge mellom pest og kolera, det vil si enten kutte drift eller la være å ansette nye når gamle går av.

Det hjelper heller ikke at de øremerkede midlene til stipendiater og forskningsprosjekter forutsetter at institusjonene selv bidrar til fullfinansiering (fra basisbevilgningen).

I praksis betyr dette at det institusjonelle handlingsrommet stadig krymper. Resultatet er i dag at istedenfor å ansette faste vitenskapelige forskere som både forsker og underviser, blir det ansatt enten timelærere uten mulighet til å forske, eller midlertidige forskere på korte kontrakter som sjelden har mulighet til å undervise.

I Lausungenes grasrotmelding foreslås ikke bare store politiske eller budsjettmessige endringer, men også mindre grep som vil gjøre hverdagen enklere for akademias lausunger, samt gjøre akademia til en mer attraktiv karrierevei.

Ideen om «et stort fond for små ting» er et slikt forslag. Fondet skal gi mindre beløp i støtte til for eksempel publikasjoner, nettverk og konferanser arrangert av yngre forskere som ikke kan søke institusjonene om såkalte «såkornsmidler» fordi de ikke er fast ansatt.

Vi foreslår også en tydeligere karrierevei i akademia. Vesentlig i denne er en ny åremålsstilling kalt innstegsstilling. Vi ser for oss en løsning der kandidaten evalueres etter tre år og vurderes faglig i forhold til professorkompetanse etter seks år.

Institusjonen må forplikte seg til fast ansettelse om kriteriene er oppfylt. Innstegsstillingen bør ligne en forpliktende postdoktorstilling, og det er maktpåliggende at den ikke erstatter tradisjonelle, faste vitenskapelige førstestillinger.

Den skal heller erstatte den uforpliktende bruken av postdoktor og andre midlertidig forskerstillinger. Innstegsstillingen skal være myntet på yngre rekrutter, og kandidatlistene kan begrenses ved å forutsette at ikke mer enn for eksempel tre år er gått siden disputas. Ansettelse i stillingen må vektlegge forskningskvalitet og originalitet, ikke erfaring og kvantitet.

Skal Norge hevde seg i den globaliserte kunnskapsøkonomien når det er tomt for olje, må akademia styrkes slik at sektoren klarer å konkurrere om å rekruttere de beste hodene til forskning og undervisning.

Dette er mulig gjennom enkle grep som en helhetlig og gjennomtenkt rekrutteringspolitikk til akademia, økte basisbevilgninger til institusjonene og tiltak som gjør forskerhverdagen mer forutsigbar. Slik kan Norge få et godt fundament å bygge fremtidens kunnskapssamfunn. For å sitere Barack Obama: «Yes we can!»

Ragnhild Hutchison

P.h.d.-stipendiat ved European University Institute og Lausunge

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Toje leser De helliges leir mest som et oppgjør med selvforaktende idealister. Dette er ganske utrolig.
DAB er kringkasting akkurat som FM, og må ikke forveksles med internettradio.
At noen så kaller meg terrorist, kan jeg leve med, selv om det ikke er sant.
«Nasjonalmuseet avhender ikke kunst, som private samlere.Vårt forvaltningsoppdrag strekker seg langt inn i fremtiden.»
«For å utkonkurrere den tradisjonelle vevevirksomheten på 17–1800-tallet, så måtte det en mekanisk vevstol til.»
«Det å angripe sin egen befolkning med illegale våpen og beleire sivile områder, slik som i Madaya, er krigsforbrytelser.»
«Samfunnet frarøves en viktig kontrollmulighet for å avverge justismord.»
«Frykten for at Norge skal være utsatt for feilinformasjon og løgner i russiske medier er overdrevet.»
Hvor har vi støtt på en slik retorikk før? Om jeg ikke husker feil, var det i George Orwells roman 1984.
«LCP burde i prinsippet gjelde alle gamle skrøpelige i hjem eller sykehjem.»
Vi føyer oss lydig til de politiske og sosiale prosjektene lansert av de som kom før oss.