Aristoteles
Finn Iunker er ikke nådig når han anmelder den rotete, krøkkete og teite oversettelsen min i Morgenbladet 2. januar. Jeg er åpen for begrunnet kritikk både av de prinsippene jeg har lagt til grunn og av enkeltformuleringer. Hva det siste angår, siterer Iunker tre ord, «Latter vekker feilskjær», utenfor enhver sammenheng, så folk kan få se hvor galt det kan gå. Jeg innser at en setning som har objektet først, ikke går så glatt ned, selv om avsnittet handler om det som vekker latter. Ordet «feilskjær» var kanskje et feilgrep, jeg tenkte det kunne være morsomt med en metafor som riktig skar og skurret. Det var nok å spille for høyt.
Her må jeg begrense meg til noen punkter i Iunkers anmeldelse. Han begynner med å arrestere meg for å forenkle henvisningene til de tradisjonelle Bekker-sidene ved å sløyfe de to første, alltid identiske sifrene (14). Bortsett fra at jeg ikke kan se det gale i en slik plassbesparende praksis, stusser jeg over det nærmeste Iunker kommer til en begrunnelse: «Selv har jeg aldri sett noe slikt før.» Egenerklæringen står til troende. Men da er det svært mye Iunker ikke har sett som oversettelsene til Heath (1996), Janko (1987) og Else (1967), for bare å nevne det mest nærliggende.
At Iunker så i fotnote 219 har funnet to fullt utskrevne henvisninger, er en anmelderglede jeg unner ham. Han har oversett fotnote 102 og 120.
Forordet redegjør for hvordan jeg i oversettelsen med enkle symboler tilkjennegir lakuner og uforståelige steder i den greske teksten. Iunker ønsker seg åpenbart en «moderne og lettlest tekst», slik Fuhrmann skal ha fått til på tysk. Jeg ønsker å gi leseren en fornemmelse av det knudrete forelegget, formidle tekstens kantete og tekniske preg som jeg skiver om i forordet. Noe som bidrar til et «redselsfullt rot» er at jeg, vilkårlig virker det som, «beholder de vanlige parentesene», men «kutter vinkel- og hakeparenteser». Siden de to typene parenteser hører til på to forskjellige nivåer, er det ikke noe inkonsistent i dette. Vanlige parenteser er et moderne hjelpemiddel når en utgiver eller oversetter artikulerer teksten. Jeg bruker det litt mer enn Kassel. Med hakeparenteser derimot, utelukker en utgiver ord og uttrykk han anser som senere tillegg til teksten. Siden jeg (med et eller to eksplisitte unntak) oversetter den teksten Kassel har etablert, fjerner jeg hakeparentesene inklusive innhold. Der innholdet er interessant, gjengir jeg det i en fotnote. Dette gir oss Aristoteles tekst i en renere og ryddigere form.
Setningen «Jeg har likevel latt utformingen av teksten bidra til å formidle meningen i teksten» fremstår for Iunker som så krøkkete at han simpelthen ikke forstår hva jeg mener. Men som det helt klart fremgår av sammenhengen, sikter setningen særlig til at jeg har satt i mindre skrift mange partier som inneholder eksempler, referater, etymologier et cetera. Iunker må liksom gjette seg til det. At han finner bruken av mindre skrift «bare forvirrende», tar jeg til etterretning. Dette uortodokse grepet i oversettelsen venter jeg kommentarer til, gjerne mer artikulerte.
«Handlingsforløp» er det ordet jeg foretrekker å bruke for tragediens mythos, «skjønt ikke konsekvent», får jeg høre, som om det i seg selv skulle være kritikkverdig. Jeg bruker sant å si «handlingsforløp» heller for mye enn for lite, fordi jeg gjerne vil innarbeide ordet. Iunker foretrekker «fabel», eller mythos, som Fuhrmann «kanskje klokelig holder seg til». Fuhrmann gjør ikke det. Han anvender riktignok mythos i kapittel 6, men bare der. Ved de tredvetalls øvrige forekomstene skifter han mellom fem forskjellige tyske ord for å gjengi det ene greske.
For øvrig preges etterordet mitt visstnok «av en markant vegring for å gi en forklaring på» mythosbegrepet. Jeg skriver innledningsvis at det «sier minst om noe av det Aristoteles sier mest om, først og fremst om kravene til handlingsforløpet (mythos), som Aristoteles behandler i kap. 7-14 og 16-18.» Jeg bruker det meste av etterordets førti sider på andre ting, blant annet på slikt Aristoteles sier minst om, for eksempel katharsis. På sidene 150-154 har jeg likevel et eget underkapittel om handlingsforløpet, der forskjellige problematiske aspekter tas opp. Jeg vet ikke hvordan Iunker identifiserer den «markante vegringen» han vil klistre på meg. Ikke at diagnosen affiserer meg. Men én ting vil jeg ikke ha sittende på meg: Om Sam. Ledsaaks oversettelse skriver jeg «bare» at den stadig er i handelen, «sånn at vi liksom skal forstå at den er noe dritt,» sier Iunker kjekt. Det er rent oppspinn. Etter å ha nevnt Ledsaak, fortsetter jeg: «Det fins ikke mange eksempler på at et klassisk verk er blitt oversatt to ganger til samme målform på norsk. Men klassikeroversettelser kan det ikke bli for mange av. De står ikke i veien for hverandre.»
Øivind Andersen
Professor i gresk og latin, Universitetet i Oslo