Empati
I intervjuet «Rett i kroppen» med Margrethe Bruun Vaage (Morgenbladet 2. januar) understrekes de kroppslige reaksjonene i filmopplevelsen. Med denne betoningen legger Bruun Vaage seg veldig nært et viktig poeng i den psykoanalytiske tilnærmingen til film, men psykoanalyse blir ikke nevnt som inspirasjonskilde i intervjuet.
Selv om Sigmund Freud, psykoanalysens far, ikke skrev om film, har psykoanalyse og film en lang historie.
I dag arrangeres årlige konferanser, det skrives artikler og det utgis bøker om emnet. Når man anvender psykoanalytisk tankegods på film er man opptatt av flere ting.
Man er opptatt av hvordan film uttrykker allmennmenneskelige psykiske realiteter og prosesser. Gjennom å tyde ulike og sentrale elementer i filmer, ønsker man å åpenbare for eksempel ubevisste konflikter, fantasier og handlingsmotiver hos hovedpersonene og hvordan dette spiller seg ut i samvær og samspill med andre personer i filmen.
Når man ønsker å forstå denne dimensjonen ved filmer, må man bruke psykoanalytisk kunnskap og tid på å åpne opp og kjenne på de tankene og følelsene man får i møte med filmen ved hjelp av evnen til identifikasjon og innlevelse. På den måten kan ulike psykiske realiteter i filmen komme mer frem i dagen, samtidig som vi kan få levende illustrasjoner på teoretiske poeng.
Utgangspunktet for den psykoanalytiske tilnærmingen er blant annet Freuds teori om kulturelle uttrykk. Freud er i denne sammenheng kanskje mest kjent for å analysere kunstneren ved hjelp av kunstnerens egne arbeider, en tilnærming som er kritisert. Men hos Freud finner vi også en annen teori om estetikk. I teorien bruker Freud kunst for å illustrere trekk ved det å være menneske uten å knytte dem til kunstneren. Freuds bruk av Sofokles drama om Kong Ødipus er et eksempel på dette.
I samme teori kommer Freud inn på spørsmålet om hvorfor vi blir følelsesmessig engasjert av kunst. I et brev til sin venn Fliess (15. oktober, 1897), drøfter Freud etter min oppfatning blant annet spørsmålet Bruun Vaage stiller seg i intervjuet: «hvorfor blir vi følelsesmessig berørt av noe vi vet ikke er virkelig?»
Freud skriver at til tross for hva fornuften sier oss, blir vi berørt. Dette skjer fordi vi blir vitne til en iscenesettelse av en psykisk realitet i oss selv. Vi kan identifisere oss med personen på lerretet fordi vi kjenner oss igjen. I brevet skriver Freud:
«… Det er derfor Kong Ødipus er så medrivende på tross av de fornuftsmessige argumentene mot stykkets forutanelse av skjebnen … Følelsene våre opponerer mot alle motsetningsfulle, individuelle tvangshandlinger … den greske legenden griper tak i en tvangshandling alle kan kjenne igjen fordi vi kjenner dens tilstedeværelse i oss selv. Hvert medlem av publikum var en eller annen gang bare en Ødipus.»
Freud skriver at en grunn til at Sofokles drama (og film) har en tiltrekningskraft, er at det gir gjenklang i noe i oss selv. Film kan si noe sentralt om tendenser i vårt ubevisste sjelsliv i en form som er til å forstå. Spørsmålet som er stilt i intervjuet peker på at det ikke alltid er umiddelbart forståelig hvorfor man blir følelsesmessig berørt av noe.
For å forstå, må vi fortolke. Det tar ofte tid å forstå ulike mentale konstellasjoner, deres fluktueringer og omskiftninger, som er iscenesatt i en film.
Anders Landmark
Psykolog