Forskningsrådet
Den nye forskningsrådsdebatten rommer tre hovedspørsmål: Bør forskningsrådsnivået fortsatt ha en sentral plass i forskningsfinansieringen? Bør Norge ha mer enn ett forskningsråd, og for det tredje: Hvordan bør kriterier og prosedyrer i dag tilpasses og justeres for ett eller flere råd? Her følger noen synspunkter på disse spørsmålene.
Med litt store ord presiseres gjerne forskningsrådenes oppgaver som følger: i) de skal bidra til å iverksette nasjonale initiativ og prioriteringer på forskningsområdet, ii) fordele midler gjennom nasjonal konkurranse hvor rådene står for den faglige bedømmelsen innenfor både grunnforskning og anvendt forskning og iii) tilstrebe fleksibilitet ved tidsavgrensede bevilgninger, til forskjell fra statsbudsjettet.
I Norge har vi hatt ett forskningsråd siden den store rådsfusjonen i 1993. Det nye rådet, Norges forskningsråd, dekker hele det brede området forskning og utvikling (FoU) og betjener både næringslivet, instituttene og universitetene. Innebærer den store bredden og heterogeniteten at det blir vanskelig «å gripe» rådets kjerneaktiviteter for både forskere og myndigheter? Får utilbørlige forenklinger og standardløsninger ofte innpass? I dag mener åpenbart mange at Forskningsrådet ikke ble den suksessen som tilhengerne ble forespeilet i 1993. I så måte er det interessant at OECDs innovasjonsrapport for Norge går langt i å antyde en deling av rådet etter finsk mønster når den anbefaler en samlet evaluering av forskningsrådets innovasjonsdivisjon, Innovasjon Norge og SIVA. Aftenposten går enda lenger og etterlyser «en kritisk vurdering av Forskningsrådets mektige stilling » (leder, 3. januar). Helt andre toner enn lederskribentens omtale av fusjonsforslaget i 1991 (9. august): «en forfriskende opprydning preget av mønstergyldighet, klarhet, bredde og perspektiv.»
Det tredje spørsmålet dreier seg om kriterier og valg av prosedyrer for tildeling av rådsmidler til enkeltforskere, forskergrupper, programmer og sentra med videre. Her er det grunn til å tro at professor Erling Moxnes og Videnskapsakademiets nye rapport har mange med seg i kritikken. Slik kritikk er for øvrig også til stede i flere andre land, kanskje aller sterkest rettet mot EUs praksis. I kritikken vises det gjerne til tunge og tidsødende prosedyrer, uklare forhold mellom interne vitenskapelige kriterier og relevanskriterier så vel som tvil om treffsikkerhet og «fairness» i tilslagene.
Misnøyen har nok mange årsaker. La meg kort antyde noen for Norges vedkommende. Regjeringens løfte om en formidabel ressursvekst i de senere år er langt fra innfridd. Dessuten har den veksten man har fått vært større på personalsiden enn på driftssiden. Konkurransen skjerpes, og arbeidsbyrde og avslagsprosenter vokser. Man kan også reise spørsmålet om rådsløsningen passet bedre den gang forskersamfunn og forskningsråd var langt mindre og oversiktlige? Personkoblingene mellom råds- og institusjonsnivå er også svakere enn tidligere. Det er også innsikten og tilliten i mange tilfeller. En noe ukritisk og rituell vektlegging av forskernes publisering og sitering, snarere enn forskningens innhold og forståelsen av dette, bidrar nok også til fremmedgjøring. Forskningsrådet må samtidig leve med svært mange aktører og oppdragsgivere med ulik praksis og ulike forventninger på departements- og myndighetssiden. At mange derfor opplever at norsk forskningsfinansiering har fått et visst Kafka-preg, er neppe overraskende.
Man vil stå seg på å ta professor Moxnes og Videnskapsakademiets reformideer alvorlig, selv om det neppe er lett å finne gode alternativer. Uten at noe gjøres, står man i fare for å miste et verdifullt og langt på vei nødvendig forskningsrådsnivå.
Hans Skoie
Spesialrådgiver, Nifu Step