Debatt

Wergelands kjær­lig­het

Wergeland

Jeg ser til min glede at Morgenbladet beklager avisens refusjon av «Mig selv» ved å la diktet trykke 25. januar. Det gleder meg også at teksten er korrekt gjengitt, og vakkert presentert – det eneste avvik fra originalen er en innrykket marg i 7. og 14. strofe.

Derimot er det grunn til å stusse over Unni Langås’omtale av dikterens forhold til kvinnene i avisens påfølgende dikterportrett. Kvinnene fant ikke veien inn i diktningen hans, hevder Langås. Overser professoren «Jan van Huysums Blomsterstykke», som attpåtil er tilegnet Frederika Bremer? Er ikke de skjønne kjærlighetsdiktene til Amalie Sofie Bekkevold, spesielt syklusen «Poesier» et vitnesbyrd om det motsatte? Og hva med ungdomslyrikkens Stella-dikt, som preger «Digte – Første Ring» (1829), og også etterlater tydelige spor i verdensdiktet «Skabelsen, Mennesket og Messias», fullført og utgitt året etter?

Det er for øvrig en smule tøvete når det antydes at tenåringen Henrik skulle kunne ekte noen av de fire unge kvinnene som var gjenstand for hans forelskelser og som han dyrket så lidenskapelig. Han var fjorten (!) da han svermet for Ida Haffner, og sytten da han gjorde kur til Hulda Malthe – hun var seksten. Han var tidvis forlibt i et par av dem om gangen, og felles for dem alle er at dikteren lot seg inspirere av disse forelskelsene. Litteraturforskerne viser da også til at det er sikre prov for at Stella-figuren er et sublimert ekstrakt av disse tidlige erfaringene.

Man gjør også klokt i å huske at Wergeland ennå var i tyveårene da hans og Amalie Sofies veier krysset hverandre, og dikteren hadde ennå til gode å fylle 31 da de to ble viet i Eidsvold kirke i april 1839. Den ett år eldre Welhaven giftet seg ikke før i 1845, mens den noenlunde samtidige A.O. Vinje hadde passert femti da Rosa Kjellsberg ble hans hustru.

Jeg tror man gjør Henrik Wergeland blodig urett hvis man, som Lasse Midttun i samme artikkel i Morgenbladet, forsøker å gjøre et poeng av at forholdet til Amalie Sofie var en slags nødløsning: «Ekteskapet med Amalie Sofie kom i stand da dikteren nesten hadde gitt opp å bli gift, og selv om ekteskapet ble lykkelig [,] var det unektelig et stykke ned på den sosiale rangstigen til fergemannens/krovertens datter.»

Den kjenner Wergeland dårlig, som antyder at sosiale skillelinjer skulle virke styrende på hans forelskelser og hans kjærlighet. «Pigen paa Anatomikammeret» er skrevet av et menneske som var i stand til å heve seg over småborgerlige fornemmelser. Den skarpsindige og våkne søsteren Camilla gir for øvrig Amalie Sofie en glimrende attest, både over hennes vesen og hennes forstand, da Henrik første gang tok henne hjem til Eidsvoll for å presentere henne for foreldrene. Camilla skriver også at Amalie Sofie brakte en atmosfære av varme og munterhet til den strenge prestegården. Og prosten gir sitt besyv med: Alle liker henne meget godt. Det er også en meget elskverdig og tekkelig pike, og Henrik er rasende forlibt i henne».

Unni Langås gjør et poeng av at Wergeland oppsøkte prostituerte før han traff Amalie Sofie. Dette er ikke dokumentert, men i pakt med tidens seder, som Unni Langås vil vite. Men det er verdt å merke seg at Wergeland hadde benyttet seg av slike tjenester siden tidlig i tenårene. Det er for øvrig ingen vitnesbyrd om at han ikke var trofast i sitt forhold til hustruen.

Til slutt: Langås stiller seg tvilende til utsagnet i nekrologen der det heter at «ingen er som henne [Amalie Sofie] blitt besunget i norsk litteratur». Jeg har ikke oversikt over det antall strofer Welhaven mimret om Ida Kjerulf på sine eldre dager. Men det er knapt noen som er så glødende og hengivent besunget i vår litteratur som Amalie Sofie, først i de fjorten diktene i syklusen «Poesier» i 1839, siden i enkeltstående dikt som «Smukke Skyer», «Min Vivs Hjemkomst», «Min Hustru» og «Kysset». Kanskje i Rolf Jacobsens sju minnedikt over sin hustru i Nattåpent (1985), finner man en dikter som dikter om gir oss dikt om sin elskede med en lignende inderlighet og ærlighet.

Vidar Mohn

Pensjonert lektor

Mer fra Debatt