En gjennomgang av det som er skrevet om nanoteknologi i norske medier, viser at det snakkes stadig mer om denne teknologien. Den viser også at det snakkes på en bestemt måte: Fremstillingene av nanoteknologi i norsk offentlighet er som regel preget av teknologioptimisme. Ensidigheten i dekningen så langt er etter min mening et problem, og en felles innsats for å bringe flere perspektiver på banen er nødvendig.
Men aller først: Hva er det snakk om? Det finnes flere ulike definisjoner på nanovitenskap og nanoteknologi (nanoVT), men de fleste fremhever to forhold: at det på en nanometerskala (en nanometer er en milliarddels meter, men betegnelsen nanometerskala brukes for omtrent 1100 nanometer) fremkommer nye egenskaper (som for eksempel endret hardhet og ledeegenskaper) ved en rekke materialer, og evnen til å kontrollere disse egenskapene. NanoVT skjer innenfor og på tvers av disipliner som fysikk, kjemi, molekylærbiologi og informatikk.
Nanometerskalaen er blitt viet mye oppmerksomhet de siste årene. Mange teknologier må ned på nanonivå for å kunne forbedres, samtidig som ny kunnskap og nye instrumenter muliggjør nye anvendelser. Forskningsaktiviteten har økt kraftig som følge av økonomisk og politisk satsning i mange land, og Norges forskningsråd etablerte i 2002 et eget program for finansiering av nanoVT. Nye materialer med attraktive egenskaper integreres i stadig flere forbruksprodukter. Statens institutt for forbruksforskning rapporterer om en rekke nanoprodukter i norske butikker, også fra norske produsenter, blant annet sportsutstyr som skismøring og sportsklær.
Flere produkter er basert på nanokarbonrør, karbon med en metallisk atomstruktur lettere enn aluminium og sterkere enn stål. Ved å integrere nanokarbonrør i bygningsmaterialer, vil måten man konstruerer bygninger på, kunne endres radikalt. Nanokarbonrør kan også gi miljøgevinster i produksjon av lettere biler og fly som bruker mindre drivstoff. En rekke medisinske anvendelser er også under utvikling, som mer målrettet medisinering.
Noen ser knapt ende på hva nanoVT vil gi av teknologiske vidundere, gjennom produksjon der hver gjenstand bygges opp ved kontrollert forflytning av enkeltatomer. Dette vil kunne revolusjonere all produksjon, samt gi nye produkter vi knapt kan forestille oss. Enkelte drømmer for eksempel om å produsere mat ved å bygge opp maten atom for atom i laboratorier. Optimistene ser for seg slutten på alle matrelaterte problemer, fra sult og underernæring til matallergi og overvekt. Pessimistene frykter uventede negative helseeffekter, samt rasering av samfunnsstrukturer, tradisjoner og økosystemer basert på landbruk.
Det er imidlertid ikke nødvendig å ty til ekstreme eksempler for å etterlyse en bredere offentlig debatt. Utvikling av nanoVT kan være med å synliggjøre aspekter ved, eller blåse nytt liv i gamle debatter om vitenskap og teknologi. Mange forhåpninger og innvendinger minner om de som er blitt reist i forbindelse med genteknologi. Det er også viktig med oppmerksomhet rundt produkter som allerede er på markedet. Ikke minst vekker bruk av fabrikkerte nanopartikler bekymring. Et eksempel er kjøleskap og vaskemaskiner der nanopartikler av sølv integreres for å gi bakteriehemmende effekt. Disse nanopartiklene vil også kunne drepe nyttige bakterier og true prosesser avhengige av disse, dersom de kommer ut i naturen.
NanoVT vil sannsynligvis gjøre det mulig å lagre mer data på mindre plass. Trenden med stadig mindre datamaskiner og mobiltelefoner kan dermed fortsette, noe de fleste ønsker velkommen. Dette fremstår verken som revolusjonerende eller kontroversielt. Likevel er det ikke tvil om at utviklingen de siste årene innen IKT har forandret samfunnet vårt, og i noen tilfeller på uventede måter. Noen opplever disse utviklingstrekkene som problematiske, negative eller tvetydige. Andre opplever kanskje mest av alt graden og hurtigheten av forandring som ubehagelig.
Fra historien kjenner vi eksempler på at konsekvenser knapt noen hadde forutsett, har vært de som har forårsaket størst skade eller vært vanskeligst å rette opp. Et nærliggende eksempel er globale klimaendringer som følge av bruk av fossilt brensel. Mer åpenhet rundt usikkerheten forbundet med å ta i bruk ny teknologi kan føre til en mer realistisk offentlig debatt om fordeler og ulemper ved ulike produkter basert på nanoVT.
Det er etter hvert betydelig politisk vilje for å konsultere lekfolk i saker som har med introduksjon av ny teknologi å gjøre. Men for å gripe denne muligheten, er det behov for et mangfold av perspektiver i den offentlige sfæren.
Det er imidlertid spesielt tre ting som har slått meg i en gjennomlesning av all norsk avisomtale av nanoVT fra 20002007. For det første er det en slående overvekt av positive fremstillinger. For det andre fokuseres det også mye på potensialet for virkeliggjøring av ekstreme visjoner for en fjern fremtid. For det tredje fremstilles NanoVT ofte som en teknologi som gir kontroll over naturen, i form av teknikker for å flytte på enkeltatomer. Det pekes også på økt samfunnsmessig kontroll, i form av bedre evne til å styre teknologien til samfunnets beste. Forskningsrådets øremerking av midler til forskning på etiske og samfunnsmessige aspekter trekkes frem som noe som vil styre oss vekk fra eventuelle farer og etiske fallgruver. Det er selvfølgelig ikke slik at denne typen forskning er noen garanti for at nye nanoprodukter ikke vil ha negative effekter.
Dersom nanoVT oftest fremstilles i offentligheten som lite kontroversielt i dag, med stort potensial for en fjern fremtid, og med egne forskere betalt for å tenke på etiske aspekter, er det mindre sannsynlig at vi får en offentlig debatt. Jeg savner journalistiske vinklinger som kan provosere frem debatt og stille kritiske spørsmål, forskere som forteller om utfordringer knyttet til det å være i forskningsfronten, og perspektiver som viser det enorme potensialet ved nanoVT, men som også eksponerer usikkerheten og risikoen forbundet med et på mange måter ungt forskningsfelt som overskrider tradisjonelle vitenskapelige disipliner.
Med økt interesse for lekfolksdialog, har det åpnet seg muligheter som ikke tidligere fantes for å diskutere teknologi på et tidlig stadium i utviklingen. Det er blitt hevdet at sammenfallet mellom denne godviljen for offentlig deltagelse og utviklingen av nanoVT gir en unik sjanse for debatt om etiske og samfunnsmessige aspekter i en tidlig fase. Mangfoldet av teknologier og produkter som faller inn under betegnelsen nano, gjør det både utfordrende og interessant å diskutere interaksjoner mellom nanoVT og samfunnet for øvrig.
En offentlig sfære preget av ensidig teknologioptimisme kan imidlertid være et hinder for at en slik debatt kommer i gang. Det kreves en felles innsats for å bringe på bane et mangfold av synspunkter, fremstillinger og spørsmål. Kanskje oppnår vi å oppleve oss bedre forberedt på nye og omveltende teknologier når de kommer. En bonus vil kunne være en mer sosialt robust utvikling, basert på respekt for usikkerheten omkring konsekvensene for helse, miljø og samfunn ved utvikling av ny teknologi.
Kamilla Lein Kjølberg er stipendiat ved Senter for vitenskapsteori, Universitetet i Bergen. Kronikken er et bearbeidet utdrag av en lengre artikkel i Nytt Norsk Tidsskrift 3/2008, som er ute nå.