Debatt

Uav­klart kunn­skaps­syn

Skole

Alfred Oftedal Telhaug peker i Morgenbladet 21. desember på hvordan det konstruktivistiske kunnskapssynet bidrar til den miseren de norske Pisa- og PIRLS-resultatene vitner om. I Morgenbladet 4. januar intervjues en bekymret Jens Stoltenberg, men han verken utfordres eller advares i forhold til dette temaet.

Det er urovekkende at man hopper over diskusjonen om hvilke mekanismer – og kunnskapssyn – som har ledet skolen inn i dagens situasjon. Så lenge sentrale politikere og sentral skoleledelse stadig unnviker å klargjøre sitt grunnleggende syn på kunnskap, kan vi neppe forvente en reell kursendring i skolen. Det burde være en tankevekker at bak Gudmund Hernes’ reformer lå ambisjoner om mer og bedre læringsutbytte for samtlige elever. Sett på bakgrunn av slike intensjoner ble R94 og L97 fiaskoer. Kan vi unngå at Kunnskapsløftet lider samme skjebne?

«Noen» har ledet norsk skole i gal retning. «Noen» har hatt et læringssyn og et kunnskapssyn som har ført til den klare faglige nedgangen i perioden 1995–2003. Telhaug nevner «skillet mellom det empiriske eller positivistiske kunnskapssynet og det konstruktivistiske, altså skillet mellom oppfatningen av sannhet som eksisterer uavhengig av det erkjennende subjektet og kunnskaper som er konstruert av kulturer eller individer». Dette gir god mening for den som har erfart den pedagogiske retorikken ute i skolen. Der har positivismekritikken og oppgjøret med puggeskolen styrt skolen ut i motsatte overdrivelser:

I sin overforenklede form blir konstruktivismens fasit at 1) faktakunnskaper skal ikke læres, for de finnes i grunnen ikke og 2) undervisning er bortkastet når individet selv skal konstruere sin egen kunnskap. Denne vulgærkonstruktivismen har beredt grunnen for stadig flere «elevaktive metoder» uten klare læringsmål, for en uklar vurderingskultur, og for at lærere med fagkunnskaper betraktes som overflødige.

Kombinert med teknologioptimisme åpner dette for den undervisningsfrie skole – der hver elev driver selvstudier etter ambisiøse arbeidsplaner som «dokumenterer» at alt står bra til. Denne økonomisk-progressive-pedagogikken er først og fremst drevet frem av landets skolebyråkrati. Kan vi da uten videre la disse miljøene, der man har gjort karriere på å svekke kunnskapsskolen, ta ansvaret for å restaurere den?

Gir de nasjonale føringene et oppgjør med vulgærkonstruktivismen? Hvilket kunnskapssyn leser ledelsen i kommuner og fylkeskommuner ut av Utdanningsdirektoratets skoledokumenter? Undervisning er kostbart, og undervisning med lærere spesialisert etter fag og nivå er administrativt krevende. Det konstruktivistiske kunnskapssynet har legitimert en flytting av ressurser vekk fra undervisning. Det fjerner kunnskapshierarkier og tilbyr en løsning på ubehaget ved at noen er mer skoleflinke enn andre. Det tilbyr også en begrunnelse for å la skolen fortsette som før.

Gro Elisabeth Paulsen

Leder i Norsk Lektorlag

Mer fra Debatt