Høyere utdannelse
Stjernøutvalgets innstilling er blitt karakterisert med ord som «schizofren» og «spagat». Utvalgets situasjonsbeskrivelse burde ledet til en konklusjon om at et hovedproblem er akademisk drift, men den foreskrevne medisin øker driften. Det er derfor klargjørende at Stjernø nå sier at han ikke er motstander av akademisk drift: Ikke bare er driften ønskelig, den har enten allerede skjedd, eller så skjer den som en naturlov, og de som mener noe annet «befinner seg på 1990-tallet». Det er rett og slett slik at Stjernø, høyskolemannen og sekstiåtteren, endelig føler han er kommet i mål med det nivelleringsprosjekt av høyere utdannelse som begynte på 1980-tallet.
Sant å si er mange lei av at sekstiåtter-generasjonen belærer oss som er yngre om modernitet, og det kan synes som om 1980-tallsprosjektet endelig har begynt å møte motstand. Kommentarene til innstillingen er massivt kritiske, og de er kritiske på samme måte. Kanskje er Norge nå moden for en ny fase der faglige hensyn og ikke politiske blir avgjørende.
Mitt råd er krystallklart: Norge må i likhet med de fleste andre land opprettholde et binært system, med forskningsuniversiteter (merk ordet) på den ene siden, og ulike typer av mindre forskningstunge institusjoner på den andre. Akademisk drift er ingen naturlov, forskningsuniversiteter bevares både i Europa og Nord-Amerika, og i Finland har man nylig bestemt at landet skal ha toppuniversiteter.
Stjernøs forslag ville innebære en sterk svekkelse av forskningsuniversitetene i Norge. Nevrofysiologen Edvard Moser ved NTNU som er en av de fremste forskerne i Norge av min generasjon sier han vil reise utenlands om NTNU «utvannes» slik utvalget foreslår. Han leder et Senter for fremragende forskning (SFF), og en kosmetisk utvidelse av SFF-ordningen vil ikke kompensere for Stjernøs nivellering. Ordningen er ment å dekke kanskje en prosent av de aller beste forskerne. Selv mener jeg at vi må ha en bedre finansiering av kanskje de 20 prosent beste forskerne i Norge før vi kan tenke på å bygge opp en ytterligere forskningsbasering av høyskolene.
Noen få tidligere høyskoler kalles nå universiteter, derfor er institusjonene blitt like, sier Stjernø. Man behøver ikke å ha lest Orwell for å forstå at uklare begreper kan endre vår oppfatning av virkeligheten, men virkeligheten er ikke endret så mye som Stjernø vil ha det til. For eksempel utdanner hele det nye Universitetet i Stavanger omtrent like mange PhD-kandidater som mitt eget lille institutt på Blindern.
Mens vi med letthet kunne utdannet flere, beskriver Stjernø etableringen i Stavanger som et imponerende kjempeløft. Det var sikkert vanskelig, men hvorfor bruke nasjonale ressurser til slike kostbare, tunge løft når det finnes toppmiljøer i Norge som med letthet kan og vil gjøre jobben bedre?
Og hva med kvaliteten på PhD-utdanningene utenfor forskningsuniversitetene? I det minste innenfor naturvitenskap og medisin kan forskjellene i forskningsmessig kompetanse mellom institusjonene knapt overdrives. Kanskje er det derfor utvalgets eneste naturviter har dissentert?
Kristian Gundersen
Professor i molekylærbiologi, UiO