Abort
Da jeg var 17 år gjennomførte jeg et samleie uten prevensjon, ble gravid, og tok en abort. Formålet mitt med dette innlegget er å fortelle min historie til Mjaaland, Pedersen og alle andre som savner personlige beretninger som kan bidra til en større forståelse av fenomenet. Jeg ønsker også å si noe om refleksjonene jeg har gjort i løpet av de syv årene jeg har hatt tid til å tenke på det.
Jeg har lest brevvekslingen mellom Mjaaland og Pedersen med stor interesse. Det er en spesiell følelse å være en del av gruppen som blir diskutert. Den ene en forsiktig teoretisk mannsstemme, den andre en høylytt kvinnestemme som har viet mye av livet sitt til kamp på mange viktige arenaer. Hun har stått på barrikadene, og det er jeg takknemlig for. Mjaaland befinner seg i en posisjon hvor hun kan diskutere abort med de tyngste og mest solide verktøyene som opparbeides kan. Lang erfaring som kvinne, lege, feminist og mor er stødig grunn å stå på for å kunne bruke ord som «bøddel» og «fosterdrap» uten å bli slaktet selv.
Retorikken Mjaaland velger å bruke gjør det dog vanskelig for meg å fortsette å stå stødig på min grunn. Jeg håper inderlig ikke at den legen som hjalp meg den gangen, i dag betrakter seg selv som en bøddel. Jeg setter allikevel pris på at Marianne Mjaaland, uansett hvilken side av bordet hun sitter på, har mot til å bruke sine egne valg og erfaringer, og ikke minst tvilen, til å snakke om temaet på sin egen måte. Jeg skal forsøke å gjøre det samme.
Jeg satt ved siden av moren min på badekaret da jeg fikk bekreftet at jeg var gravid. Jeg gikk ut i stua, la meg ned på gulvet og tenkte at det måtte finnes en mulighet for meg, til å kunne ta Ida, meg selv, ut av kroppen. Jeg forestilte meg en rund glødende kule som satt fast mellom hodet og magen et sted. Skjelettet, kjøttet og blodet kunne ligge igjen, men jeg ville leve fritt videre, fri fra kroppen. Det var slik det føltes, kroppen kunne få gjøre hva den ville, men jeg ville ikke være en del av dens planer. Ida var ikke kjønnet, skuldrene, hendene eller føttene. Jeg var fremmedgjort, og det var helt klart at kroppen og jeg ikke kunne finne ut av dette sammen. Etter at jeg hadde ligget på gulvet en stund, reiste jeg meg opp, gikk bort til telefonen og ringte pappa. Pappa. Jeg er gravid. Venninner. Jeg er gravid. Jeg er gravid. Og jeg skal ta abort.
Jeg måtte vente noen uker før jeg kunne gjennomføre inngrepet, eller drapet, og i løpet av ventetiden kastet jeg opp, spiste leverpostei og rødbeter for så å kaste det opp igjen. Ikke en dag etter aborten har jeg angret, skammet meg eller tenkt at det finnes et barn i en søppelbøtte et sted. Den groteske delen av det har ikke engang nådd frem til meg, og det er faktisk først nå, etter Mjaalands uttalelser, at jeg har tenkt på det rent praktiske, ja det blodige ved det hele. Jeg var mer opptatt av å føle lettelse over gjenforeningen mellom den glødende kula og dens beholder, min kropp.
Da jeg var 17 år hadde jeg de samme vennene som jeg har nå, og vi kan fortsatt, med den samme råheten og galgenhumoren le av det som er typisk tabu, om det så er på bekostning av hverandre. Det var blant annet denne drøye og kompromissløse «metoden» som fikk meg igjennom det hele den gangen: Vi lot ikke korrekte holdninger være ledende i forhold til hvilke grep vi tok. Vi var tykkhudete og utstyrt med en krigersk holding mot det vi ble fortalt var feil, og på grunn av dette har vi feilet sammen og alene mange ganger. Ved å dele og harselere om det som var forstyrrende og vanskelig, satte vi hverandre fri på et vis. Det var et ønske om å bryte ned de hindringene som sto i veien for ærlighet, den frie tanken. Vi døpte fosteret, det ufødte barnet, Jesus, og vi lo over at han var dum nok til å velge en altfor egoistisk og uforberedt tenåring som lånekropp for hans gjenoppstandelse. Jeg forstår at dette kan bli oppfattet som provoserende og vanskelig for mange. Det beklager jeg, men det var slik vi tenkte, slik vi snakket, og det er det jeg vil fortelle.
I dag drømmer jeg og har romantiske tanker om å bli mamma. Jeg gleder meg til dagen jeg igjen skal sitte på badekaret ved siden av kjæresten min, legge meg på stuegulvet, reise meg opp og ringe pappa. Jeg er gravid! Og barnet skal oppkalles etter foreldrene som lot meg leve for meg selv først, uten å betale i den urettferdige kvinnevalutaen.
Jeg håper på en fremtid hvor det er frihet til å bearbeide livets erfaringer som individer, og bare det. Et typisk kvinneproblem fører ikke til en typisk kvinnereaksjon. Man blir ikke nødvendigvis traumatisert for livet etter overgrep, man må ikke slite med anger etter abort, man må ikke digge alle unger, man er frisk uten multiple orgasmer. Det jeg prøver å si er at en kvinne først og fremst er et menneske med et eget sett av følelser og behov, derfor blir det en problematiserende forenkling å tro at vi opplever de samme emosjonelle konsekvensene av de vendingene og valgene livet leves med. Det kan godt være at jeg diskuterer med meg selv her, og at jeg har lest uskrevne ord mellom linjene i denne debatten, men igjen og igjen får jeg inntrykk av at den underliggende formeningen om kvinner med min erfaring er at vi egentlig angrer. Det må skjule seg en smerte et sted, og den eneste forskjellen mellom oss er at den ene tør å innrømme det og den andre ikke, og hvis det ikke gjør vondt nå, så vil det innhente oss senere.
Men er det ikke slik at spekteret av kvinner er like stort som spekteret av menn? Den fysiske forskjellen er bare det, en fysisk forskjell. En kvinne kan bære frem barn, men er like fullstendig uten.
Å skrive denne teksten har vært som å lese TOPP-dagboka fra 2002, på nytt. Takk til Morgenbladet som ikke ville spise meg rå, med stort bilde og fullt navn. For dette er nemlig nettopp det jeg er. Helt fersk! Teksten står «anonym» (uten etternavn, Ida kan stå) og det er sabla trist. Jeg skulle ønske at jeg var tøff nok, men jeg vil ikke være «abortheltinnen» eller «hun som kastet Jesus i søppelbøtta». Ingen av delene høres videre fristende ut.
Ida