Annonse
04:00 - 14. november 2008

Smarte som maur

Bør vi tenke på oss selv som maur i en maurtue for å løse våre globale problemer?

Illustrasjon: Ellen Lande Gossner
Annonse

I fraværet av en velutviklet og effektiv global styringsorganisasjon, overlates mye av innovasjonsarbeidet innen energisektoren til det internasjonale markedet. Her gjør kommersielle aktører fortsatt enorm profitt på eksisterende fossile energikilder.

De korte insentivene for å komme med revolusjonerende alternativer er reelt sett svake. Samtidig sliter vi som konsumenter med å se effektene av våre individuelle energitiltak i et stort hele.

Kostnadene med dette «status-quo-tyranniet» er globale, og må tas av oss alle. Nytten, i form av høye, kortsiktige inntekter, går til nasjonalstater som Norge og de kommersielle aktørene i olje- og gassindustrien. Å komme ut av det selvoppholdende jerngrepet krever statsmenn og -kvinner som våger å drive politikk med effekt ut over nasjonalstaten de er satt til å representere.

Våre politikere har først og fremst sin legitimitet og basis i nasjonale systemer. I tillegg er de ideologiske kartene som anvendes på globaliseringen svært gamle, og også tilpasset nasjonale problemstillinger. Karl Marx, Edmund Burke og Adam Smiths bidrag til hvordan vårt samfunn bør fungere virker som underbevisste og delvis reaksjonære rettesnorer for våre nasjonalstatlig anlagte styringsrepresentanter.

Kommunikasjon og utvikling av perspektiver som går ut over gamle ideologier og samtidig favner ulike kulturelle, religiøse og vitenskapelige perspektiver er nødvendig for å etablere nye systemer for reell mobilisering og styring.

Dette skjer heldigvis akkurat nå – nedenfra, gjennom aktiv deltagelse fra masser av mennesker over hele verden. I enorme nettverk med kommunikasjon mellom 1,5 milliarder enkeltindivider, kobler 22 prosent av jordens befolkning seg sammen daglig. Her skrives det nødvendigvis ikke konsistent ny ideologi, men det skapes fortolkninger og forståelse av en felles virkelighet. Denne forståelsen er avgjørende for å mobilisere den enkelte til handling, og for opplevelsen av deltagelse i å løse våre største og viktigste utfordringer.

Det er altså ikke slik at «de beste blant oss» kan skape en ny fremtid i dette landskapet alene. Det er ikke geniet, den endelige utredningen eller reformen som skaper effekt. Det er heller massiv mobilisering av folk i en meningsfull sammenheng, skapt av den enkeltes tolkning og forståelse av egen situasjon i global målestokk.

Det er her mauren og maurtua viser vei: Ingen maur er plansjef for tuas helhet. Likevel bidrar hver enkelt med sin skjerv til et konstruktivt hele som er større enn delene. Når en maur har gjort noe med furunålen, er det alltid andre maur som er klare til å fullføre oppdraget med den samme nålen for å fortsette byggingen. Maurens overdragelse av arbeidsoppgaver skjer gjennom kommunikasjon og etterlatte spor, som lukt og plassering av delen som skal videreføres. Den enkeltes hjerne er liten, men «maurtuas kollektive hjerne» er sofistikert og skaper et komplekst hele. Fenomenet har betegnelsen stigmergy.

De siste ti årene er en form for stigmergy mellom mennesker også blitt virkelighet, først på internett og derifra med ringvirkninger ut i den fysiske verden. «Maurtuesystemer» som Wikipedia og Facebook er bare to eksempler på massivt mobiliserende arenaer for sosial samhandling og samskaping. Overalt legger vi igjen digitale spor og tegn, slik at andre kan fullføre oppdraget eller bidraget.

Her ligger kimen til en ny viktig del av global styring og koordinering av våre energikilder.

Den populære termen governance benyttes både i private og offentlige systemer og refererer til organisering satt i system. Ulike former for governance kommer til anvendelse lokalt, nasjonalt, regionalt og globalt. Den nasjonale har vært mest utbredt de siste hundre årene. Menneskers problemstillinger er søkt løst på det nivået de er skapt.

Stigmergy er satt sammen av «stigma» og «ergon»; tegn og handling. Begrepet ble introdusert allerede i 1959 av den franske biologen Pierre-Paul Grassé. Men også fremragende forskere på menneskelig samhandling trekker på metaforer og studier av maur. Statsviteren Herbert Simon, som fikk Nobelprisen for sitt pionerarbeid innen beslutningsteori, og sosiobiologien Edward O. Wilson er to av disse.

På 1970- og 80-tallet elsket samfunnsvitere å kritisere Wilsons kontroversielle forskning. Nå opplever han imidlertid en renessanse på basis av nye fortolkninger av hans intensjoner og forskningsbidrag i forholdet mellom natur og kultur.

Termen self-governance kan forstås som selvorganisering satt i system. Den globale hjerne får lov til å virke gjennom stigmergy på nett. Det voldsomme potensialet som ligger i delvis selvorganisert kommunikasjon og samhandling for å løse globale utfordringer utnyttes. Digital tilrettelegging for menneskelig samhandling vil bli et av hovedbidragene til vår tids governance.

Nasjonale myndigheter er i stor grad konservativt fraværende på disse arenaene, med noen unntak. Et eksempel på et virkelig effektivt system finner vi i Barack Obamas valgkampanje, hvor man åpenbart forsto kraften i denne formen for mobilisering. Når du søker «strategy» på YouTube dukker «David Plouffe’s Strategy Update» opp øverst. Gjennom en rekke snutter, publisert jevnlig i den amerikanske valgkampen, redegjør han for fremdriften i Obama-kampanjen. Sammen med valgkampstrategen David Axelrod laget Plouffe et maurtuestystem som virkelig mobiliserte hundretusener av enkeltindivider til politisk deltagelse for å få Obama ved roret i USA.

Axelrod og Plouffe skjønte at når mennesker frivillig skal mobiliseres til handling, kreves at hver enkelt forstår og kan tolke sin egen situasjon i en meningsfull relasjon til de store utfordringene. Videre er det avgjørende at hver enkelt får individuell feedback på sine «små» handlinger, og ser den store kollektive effekten av sitt bidrag.

Utfordringen nå er å bruke nettet i governance for å slå mauren i kollektiv intelligens. Vi er allerede i ferd med å etablere digitale arenaer for global dannelse og deltagelse vi aldri har sett maken til tidligere. Den ekstremt vellykkede digitale siden av Obama-kampanjen er en sterk kime til noe mer.

Vi som er en del av de globalt nettkoblede 22 prosentene, er også de største energikonsumentene. Det er vi som må ta ut vårt kollektive potensial, og gjøre en forskjell. I dag sliter hver enkelt av oss med å se effektene av våre individuelle energitiltak i global målestokk. Gjennom globale maurtuesystemer kan kanskje dette endres?

Øyvind Vada og Petter Braathen har etablert Memeus Research Foundation (www.memeus.eu). Begge arbeider med en doktorgrad innen evolusjon, pragmatisme og kompleksitetsteori anvendt på sosiale systemer ved den tverrfaglige forskningsgruppen ECCO ved Vrije Universiteit Brussel.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Debatt