Se og Hør
Tirsdag 2. september kom meldingen om at Se og Hør hadde fått medhold av Høyesterett i saken mot Andrine Sæther og Lars Lillo-Stenberg. Bryllupsbildene kan verken sies å krenke «vernet av privatlivets fred eller retten til eget fotografi», som det står i domsavsigelsen. Det vil si at retten ser ut til å ha lagt seg på en annen linje enn Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. Som Carl-Erik Grimstad skriver i et motinnlegg til redaktør Hans-Christian Vadseth (Morgenbladet 29. august), har man her trukket en klarere grense mellom «privatliv som eksponeres for å få frem debatter av samfunnsmessig karakter, og intimitetsskildring i underholdningsjournalistisk sammenheng». Som Grimstad riktig skriver er vern av det private en «forutsetning for konstruktiv meningsdannelse». Men hva slags personkrenkelse representerer intimitetsjournalistikken?
Fotografier kan ha noe aggressivt ved seg. I dagligtale sier vi jo å ta et bilde av noen: vi sier «skyte blinkskudd», og vi kaller det fotograferte subjekt for et fotoobjekt. I motsetning til tekst, så inngår fotografiet i en sterkt objektgjørende maktrelasjon til bildets avsender, altså han eller hun det blir tatt et bilde av, eller riktigere, tatt et bilde fra. Både Michel Foucault, Laura Mulvey og Susan Sontag har analysert den makt den usette betrakteren har over den som betraktes. Som Sontag sier i boken Om fotografi: «bilder forvandler mennesket til ting som symbolsk kan eies» (53). Eller bedre, som kan selges.
Se og Hørs «telelinsegladnyhet» er et godt eksempel på en «framed and shot»-relasjon. En relasjon hvor man, uten å innhente samtykke, tar et bilde (fra noen) i salgsøyemed. I den nevnte artikkel til Hans-Christian Vadseth, innrømmer han at bildene ikke har noen allmenn interesse. Likevel kaller Vadseth bildene for «ytringer» som gjør Norge gladere. Mulig at mottagere eller lesere over det ganske land blir gladere. Men avsender, det vil si de bildet ble tatt av (eller fra), nemlig Lillo-Stenberg/Sæther, opplevde at «noe av bryllupet var ødelagt».
Fotografiet kan altså oppfattes som en form for «trakassering» eller «uønsket oppmerksomhet». Det handler om det vi kan kalle billedvegring. Vegring, fordi den som opplever seg krenket ikke reagerer med ønske om noe allment billedforbud, slik vi har sett i karikaturstriden. Snarere handler det om et eksistensielt ubehag ved å bli invadert av uønskede Andre. Det vil si ukjente telelinser som tar seg til rette bak busker og kratt. Denne form for uønsket adferd er jo allerede i dag lovregulert. Men verken seksuell trakassering eller rasisme, som vi her kan sammenligne med, er klare objektive størrelser. Det vil si at man tar høyde for et følt ubehag fra den som opplever å være utsatt. For det er jo dette det dreier seg om: muligheten til å beskytte seg mot uønsket oppmerksomhet. Den svenske krimdronning og feminist Liza Marklund har uttalt at: «Det offentlige bildet av meg lever sitt eget liv. Deler av en selv spres ut overalt», «man hakkes i stykker og spres for alle vinder». Selv om det er den generelle medieindustrien Marklund har i tankene, handler det om noe av det samme, nemlig det å «miste seg selv» til fremmede «gladnyhetshungrige» Andre. I en slik kjendisfotosafari er det lov å ta igjen. Og det er det Lillo-Stenberg/Sæther har gjort. For så lenge vi aksepterer at det er noe som heter å ta et bilde av noen, noe Se og Hør bokstavelig talt har gjort, så må det også være lov å ville eie retten til eget bilde.
Kanskje man ved intimitetsskildringer uten annen verdi enn bilder for bildenes egen skyld, skulle spørre om vedkommende kunne gi fra seg et bilde. Eller spørre om vedkommende kjendis kunne ha lyst på et bilde av seg selv. Det vil si at relasjonen fotograf/objekt kunne gå fra å være en relasjon preget av krigsmetaforer til å bli en relasjon preget av gaveutveksling.
Rune Bergsvendsen
Sosialarbeider